RENTEFRIE OG INFLASJONSFRIE PENGER

Forfatter: Margrit Kennedy, Ph.D
Originalens tittel: Interest and Inflation Free Money.
Oversatt fra engelsk av Marian Lie Johansen, Ove Storhaug og Svein Pedersen.
Nettadresse: http://userpage.fu-berlin.de/~roehrigw/kennedy/english/

Innledning

Det kreves mot for at en som ikke har økonomiutdannelse skal skrive bok om nettopp økonomi, og da særlig hvis boka skal dreie seg om en av grunnpilarene innen finans, nemlig penger. Penger er det redskapet som brukes til å uttrykke det meste av økonomiske begreper Økonomer bruker dette redskapet slik man innen handel bruker kilogram og i arkitektur bruker meter. Bare sjelden stiller man spørsmål ved hvordan begrepet penger virker selv om det i skarp kontrast til begrepene kilogram og meter, varierer nesten daglig.

I denne boka skal vi se på hvordan penger fungerer. Vi skal synliggjøre årsaken til den konstante forandringen av et av våre viktigste måleredskaper. Videre skal vi også få forklart hvordan penger ”får verden til å gå rundt,” og også hvordan verden ødelegges i prosessen.

Den kolossale gjelden som har bygd seg opp i den tredje verden, arbeidsløshet, ødeleggelse av miljøet, militær oppbygning og utstrakt bruk av atomkraftverk som man finner der, har direkte forbindelse med en mekanisme som holder penger i sirkulasjon: rente og renters rente. I følge John L. King, historiker innen økonomihistorie, er dette ”den usynlige ødeleggelsesmaskinen” som opererer i all såkalt fri markedsøkonomi.

En forandring av denne utilstrekkelige måten å holde penger i sirkulering er ikke så vanskelig å gjøre som man kanskje tror. Mens løsningene som presenteres i denne boka har vært kjent for noen i rundt hundre år er det slik at tiden og måten de gjøres kjent representerer en spesiell mulighet med hensyn til virkeliggjøring. Denne boka forsøker ikke å bevise at noen har tatt feil. Heller prøver man å korrigere noe og åpne opp for et reelt valg som knapt er kjent blant eksperter for ikke å nevne folk flest. Likevel, det er altfor viktig til at ekspertene alene skal få avgjøre om man skal gjøre noe med det eller ikke. Verdien av denne boka består i at den forklarer kompliserte temaer så enkelt som mulig slik at alle som bruker penger kan forstå hva som står på spill. En annen viktig forskjell mellom denne boka og andre bøker som har forsøkt å debattere temaet er at den viser at en forandring av det monetære systemet i akkurat vår tid kan skape en situasjon der alle vinner. Den kan således være med på til slutt å skape en bærekraftig økonomi.

Det store spørsmålet er om vi klarer å forandre pengesystemet før eller etter den neste store kollapsen kommer. I begge tilfeller vil ideene være verdifulle for å forstå hvordan man kan skape et redskap for veksling som er til beste for alle.
 

KAPITTEL 1

Fire grunnleggende misforståelser om penger

Hver dag bruker nesten alle på denne planeten penger. Likevel forstår få mennesker hvordan penger fungerer og påvirker livet deres direkte og indirekte. La oss derfor undersøke nærmere hva penger er og hva som ville hende uten dem.

Først det positive: Penger er en av de mest geniale oppfinnelser som menneskeheten har gjort, fordi penger hjelper ved kjøp av varer og tjenester og overstiger begrensningene i byttehandel som er bytting av varer og tjenester dirkete. For eksempel, hvis du bor på en plass hvor man er fullstendig avhengig av byttehandel, og du produserer kunstartikler, men der er ingen som vil bytte med dine kunstgjenstander unntatt begravelsesbyrået, da vil du snart måtte skifte yrke eller flytte derfra. Derfor skaper penger muligheten for spesialisering som er grunnlaget for sivilisasjonen vår. Men hvorfor har vi da et "pengeproblem"?

Her kommer det negative: Penger hjelper ikke bare utveklingen av varer og tjenester, men kan også hindre dette ved at de blir værende hos dem som har mer penger enn de trenger. Slik skapes det en privat avgift hvor de som har mindre enn de trenger betaler en avgift til dem som har mer penger enn de trenger. Dette er på ingen måte noen rettferdig metode. Faktisk kan vårt nåværende pengesystem betegnes som å være i strid med grunnloven i mange demokratiske land, noe som jeg vil vise senere. Før jeg går mer detaljert vil jeg si at det antakeligvis finnes mer enn bare fire misforståelser om penger. Våre tanker om penger representerer et ganske nøyaktig speilbilde av våre tanker om verden vi lever i og de er like forskjellige som antallet mennesker som lever på denne planeten. Imidlertid er de fire misforståelsene som blir behandlet på de følgende sider de mest vanlige hindringene for å forstå hvorfor vi må forandre det nåværende pengesystemet og hvilke mekanismer som behøves.

Første misforståelse:

Det finnes bare en form for vekst.

Den første misforståelsen dreier seg om vekst. Vi har en tendens til å tro at det finnes bare en form for vekst, og det er det vekstmønsteret i naturen som vi alle kjenner. Figur 1 viser imidlertid tre forskjellige grafiske framstillinger for dette:

Figur 1:
 

Kurve A representerer en idealisert form for normal fysisk vekst i naturen, og som kroppen vår følger, likeså planter og dyr. Vi vokser heller mye i de tidlige stadiene i livet, så begynner vi å vokse mindre i tenårene, og vanligvis slutter vi å vokse fysisk når vi er omtrent tjueen. Dette utelukker oss ikke fra videre vekst - "kvalitativt i stedet for kvantitativt."

Kurve B representerer en mekanisk eller lineær vekst, det vil si: Flere maskiner produserer flere varer, mer kull produserer mer energi. Det hele stopper når maskiner stoppes eller når mer kull ikke kastes på varmen.

Kurve C representerer et eksponentielt vekstmønster som kan beskrives som det nøyaktig motsatte av kurve A på den måte at det vokser sakte i begynnelsen, så fortere, og til slutt viser grafen for vekst en nesten vertikal stigning. På det fysiske nivået vil dette mønsteret vanligvis oppstå hvor der forekommer sykdom og død. Kreft for eksempel, følger et eksponentielt vekstmønster. Den vokser sakte i begynnelsen, selv om den hele tiden akselererer, og som oftest når den oppdages har den kommet inn i en vekstfase hvor den ikke kan stoppes. Eksponentiell vekst i den fysiske verden ender vanligvis med døden for verten og organismen hvor den får sin næring fra.

På grunnlag av renter og renters rente vil våre penger fordobles etter regelmessige tidsintervaller, og dette viser at prosessen følger et eksponentielt vekstmønster. Dette forklarer hvorfor vi har problemer med pengesystemet vårt i dag. Renter fungerer faktisk som kreft i vår sosiale struktur.

Figur 2:
 

Figur 2 viser hvor lang tid det tar for penger å fordobles med renters rente til følgende rentesatser:

Ved 3%, 24 år,
ved 6%, 12 år,
ved 12%, 6 år.

Selv med bare 1% rente vil vi få en eksponentiell vekstkurve med en dobling for hver 72. år.

Med kroppen vår har vi bare erfart naturens fysiske vekstmønster som slutter ved en optimal størrelse (kurve A). Derfor er det vanskelig for mennesket å forstå den fulle rekkevidden av eksponentielt vekstmønster i den fysiske virkeligheten. Dette fenomenet kan best demonstreres med den berømte historien om den persiske keiseren som var så fortryllet av et nytt sjakkspill at han ønsket å oppfylle ethvert ønske oppfinneren måtte ha. Den dyktige matematikeren bestemte seg for å be om et kornfrø på den første ruta på sjakkbrikken og dobbelt så mye på neste hele veien bortetter. Keiseren som først var glad for en slik moderasjon, oppdaget snart at den totale avlingen i hele hans imperium ikke ville være tilstrekkelig for å oppfylle dette "moderate" ønsket. Antallet som trengtes på den 64 ruta på sjakkbrettet tilsvarer 440 ganger verdens kornproduksjon. (1)

En tilsvarende analogi direkte relatert til vårt emne er at en penny investert ved Jesu Kristi fødsel med 4% rente ville i 1750 ha innbrakt en gullklump tilsvarende vekten av hele jorden. I 1990 ville det kunne kjøpt 8,190 slike gullklumper. Ved 5% renter ville det ha kunnet kjøpt jordens vekt i gull i året 1466. I 1990 ville det ha betydd 2,200 milliarder slike gullklumper. (2) Eksemplet viser den enorme forskjellen som 1% utgjør. Det viser også at kontinuerlig forrentning med renters renter er aritmetisk, og praktisk umulig. Den økonomiske nødvendigheten og den matematiske umuligheten skaper et motsetningsforhold som - for å løses - har ledet til uendelig mange feider, kriger og revolusjoner i opp gjennom tidene.

Figur 3:
 

Løsningen på problemene som skapes av den nåværende eksponentielle veksten er å skape et pengesystem som følger den naturlige vekstkurven. Dette krever en erstatning av renter med en annen mekanisme for å holde penger i sirkulasjon. Vi vil behandle dette mer detaljert i neste kapittel.

Den andre misforståelsen:
 

Vi betaler renter bare når vi låner penger.

Enda en grunn til at det er vanskelig for oss å forstå hele rekkevidden av renten i pengesystemet vårt er at den fungerer på en skjult måte. Derfor er den andre alminnelige misforståelse at vi betaler renter bare når vi låner penger, og hvis vi vil unngå å betale renter, er alt vi trenger å gjøre å unngå å låne penger.Figur 3 viser at dette ikke er riktig fordi renter er inkludert i hver eneste pris vi betaler. Det nøyaktige beløpet varierer i henhold til arbeid i forhold til kapitalkostnader for varene og tjenestene som vi kjøper. Noen eksempler vises denne forskjellen tydelig; kapitalandelen i søppelhenting beløper seg til 12% fordi her er kapitalkostnadene relativt lave og arbeidskostnadene særlig høye. Dette endrer seg i forsyning av drikkevann hvor kapitalkostnadene beløper seg til 38% og enda mer i privat forbruk hvor de er oppe i 77%.I gjennomsnitt betaler vi 50% kapitalkostnader i prisene på varer og tjenester. Derfor kunne de fleste av oss, hvis vi tar bort renter og erstatter dem med en annen mekanisme for å holde penger i sirkulasjon, enten bli dobbelt så rike eller arbeide halvparten av tiden for å opprettholde den samme levestandarden som vi har nå.

Tredje misforståelse:
 

I det nåværende pengesystemet blir alle like mye påvirket av renter

En tredje misforståelse om pengesystemet vårt kan formuleres slik: Siden vi alle må betale renter når vi låner penger eller kjøper varer og tjenester er vi alle likestilt (godt eller dårlig). Feil igjen. Det er virkelig store forskjeller mellom hvem som tjener og hvem som betaler i dette systemet. Figur 4 viser en sammenligning av rentebetaling og renteinntekter i ti numerisk like store deler av den tyske befolkning. Figuren indikerer at åtte deler av befolkningen betaler mer enn de mottar, en del mottar litt mer enn de betaler, mens en del mottar omtrent dobbelt så mye renter som de betaler. Det betyr at en tiendedel av befolkningen mottar rentene som de første åtte delene har betalt. Dette er en meget enkel og klar grafisk fremstilling av hvorfor de rike blir rikere og de fattige blir fattigere.

Figur 4:
 

Om vi undersøker nærmere de siste ti prosentene av befolkningen på grunnlag av inntekt på renter, vil enda et eksponentielt vekstmønster vise seg. For den siste prosenten av befolkningen må inntektsstolpen måtte forstørres omkring femten ganger. Den siste 0,01 prosenten måtte få en forstørrelse på mer enn 2.000 ganger.

Med andre ord tillater vi med vårt pengesystem en skult omfordelingsmekanisme som hele tiden overfører penger fra de som har mindre enn de trenger til dem som har mer penger enn de trenger. Dette er en forskjellig og mye mer dyptgående og effektiv form for utbytting enn den som Marx prøvde å synliggjøre. Det er ikke tvil om at han hadde rett når han pekte på kilden til "verdiøkning" i produksjonsmiljøet. Omfordeling av "verdiøkningen" skjer i stor utstrekning i sirkulasjonsmiljøet. Dette kan vises klarere i dag enn i hans tid. Enda større pengebeløp blir konsentrert i hendene til enda færre mennesker og selskaper. For eksempel er flommen av overflødig valuta som flyttes rundt i verden til der de innbringer mest i forhold til forventet endring i valutakurser og børskurser, mer enn fordoblet siden 1980. Den daglige vekslingen av valuta i New York alene vokste fra 18 milliarder til 50 milliarder dollar fra 1980 til 1986. (3) Verdensbanken har antatt at valutatransaksjoner i verdensmålestokk er fra 15 til 20 ganger større enn nødvendig for å finanseiere verdenshandelen. (4)

Mekanismen for renter og renters rente skaper ikke bare et grunnlag for syk økonomisk vekst, men som Dieter Suhr pektte på - den arbeider mot grunnlovsrettigheter som folk har i de fleste land. (5) Hvis en grunnlov garanterer lik adgang for alle borgere til statens tjenester - og pengesystemet må kunne defineres som en slik - så er det ulovlig å ha et system hvor 10% av befolkningen hele tiden mottar mer enn de betaler for denne tjenesten på bekostning av de 80% som mottar mindre enn de betaler for.

Det kan se ut som om en forandring av pengesystemet vårt bare ville tjene 80% av befolkningen, altså de som nå betaler mer enn det de burde. Jeg vil imidlertid vise i kapittel tre at alle har fordeler av forandring, selv de som tjener på ”kreftsystemet” som vi har nå.

Fjerde misforståelse:
 

Inflasjon er en integrert del av fri markedsøkonomi

En fjerde misforståelse henger sammen med rollen inflasjonen har i vårt økonomiske system. Folk flest ser på inflasjon som en integrert del av ethvert pengesystem, nesten naturlig, siden det ikke finnes noe kapitalistisk land med en fri markedsøkonomi uten inflasjon. Figur 5, ”Utvikling av variable økonomiske indikatorer,” viser noen av de faktorer som kan være årsak til inflasjon. Mens den statlige inntekten, brutto nasjonalprodukt og honorarer og lønninger for den gjennomsnittlige lønnstaker bare steg med 400% mellom 1968 og 1989, steg betaling av renter for staten med 1.360%.

Figur 5:
 

Tendensen er klar - statens gjeld vil før eller senere overstige statens inntekter, selv i de industrialiserte landene. Om et barn vokste tre ganger sin størrelse, la oss si i alderen mellom ett og ni år, mens dets føtter vokste elleve ganger sin størrelse, ville vi kalle det sykt. Problemet er at meget få mennesker bryr seg om indikasjonene på sykdom i pengesystemet, og enda færre har en løsning, og ingen har vært i stand til å formulere en ”sunn” modell som varte.

Meget få oppdager at inflasjon bare er en annen form for skattlegging som staten kan bruke for å få bukt med de verste problemene med økende gjeld. Det sier seg selv at jo større avstanden er mellom inntekt og gjeld, jo større inflasjon trengs. Ved å la nasjonalbankene trykke penger oppnår staten å redusere gjelden. Figur 6 viser reduksjonen av verdien til DM mellom 1950 og 1989. Denne devalueringen berører de 80% av befolkningen sterkest som betaler mest fortløpende. De kan vanligvis ikke trekke sine verdier ut fra "inflasjonsfrie" aksjer, eiendommer eller andre investeringer på lik linje med dem som tilhører de rikeste 10% av befolkningen.

Figur 6:
 

Økonomihistorikeren John L. King relaterer inflasjon med renten man betaler for det totale omfanget av lånte penger. I et privat brev til meg, datert 8. januar 1988, stadfester han: Jeg har skrevet meget omfattende om at renter er hovedårsaken til stigende priser nå siden de er skjult i prisen på alt som vi kjøper, men denne sannheten har ikke blitt akseptert. Nitti milliarder dollar i innenlandsgjeld i USA med 10% renter blir 900 milliarder dollar betalt for økende priser, og dette tilsvarer de 4% heving i priser som ekspertene kaller inflasjon. Jeg har alltid antatt at renters rente er en usynlig ødeleggelsesmaskin, og den arbeider meget sterkt akkurat nå. Derfor må vi bli kvitt denne forferdelige finansbesettelsen..

En 1000% vekst i privat og offentlig gjeld har oppstått i USA gjennom de siste 33 årene, og den største delen har skjedd i privat sektor. Og alle den føderale statens midler ble brukt til å drive fram denne veksten: Lånegarantier, subsidierte panteobligasjoner, lave egenbetalinger, gunstige betingelser, skatteutsettelse, sekundærmarkeder, investeringsforsikringer, osv. Grunnen til denne politikken er at den eneste måten konsekvensene av rentesystemet kan tåles av den store majoriteten av befolkningen på, er å skape en økonomisk vekst som følger den eksponentielle vekstkurven - en ond sirkel som har en akselererende spiraleffekt.

Enten man ser på konsekvensene i lys av inflasjonen, sosial likhet eller miljøkonsekvensene, vil det se fornuftig ut fra mange synspunkter å erstatte ”den forferdelige finansbesettelsen” med en mer adekvat mekanisme for å holde penger i sirkulasjon.
 

KAPITTEL 2

Opprettelse av rentefrie og inflasjonsfrie penger

Mot slutten av det 19. århundre observerte en suksessrik forretningsmann med navn Silvio Gesell med forretninger i både Tyskland og Argentina, at noen ganger ble varene hans solgt hurtig og til en høy pris, og andre ganger langsomt og til mindre betaling. Han begynte å lure på hvorfor dette var slik. Ganske snart forsto han at disse svingningene opp og ned hadde lite å gjøre med folks trang til varene, heller ikke med kvaliteten, men nesten utelukkende med prisen på penger i pengemarkedet.

Han begynte å følge med disse bevegelsene og oppdaget at når lånerenten var lav, ville folk kjøpe, men når den var høy ville de ikke kjøpe. Årsaken til at det noen ganger var mer og noen ganger mindre penger å tjene kom av villigheten til pengebesitterne til å låne ut sine penger til andre. Hvis utkommet av pengene deres var under 2,5% hadde de en tendens til å holde på pengene sine - og derved være årsak til en begrensning i investeringer, med derpåfølgende konkurser og færre arbeidsplasser. Så etter en stund, når folk var rede til å betale mer renter for penger, ville de bli tilgjengelig igjen - og på den måten skape en ny økonomisk svingning. Det ville være høye renter og høye priser for varene i begynnelsen, så ville en gradvis større tilveiebringelse av penger skape lavere renter, og til slutt ville det være en strøm av kapital igjen.

Silvio Gesells forklaring på dette fenomenet var at penger i motsetning til andre former for varer og tjenester kan beholdes uten kostnader. Om en person har en kurv med epler og en annen har pengene til å kjøpe eplene, er personen med eplene nødt til å selge dem innen en relativ kort tid for å unngå tap av beholdningen. Pengeinnehavere derimot kan vente til prisen er passende for dem, altså vil pengene ikke nødvendigvis skape kostnader ved å beholdes.

Gesell konkluderte med at om vi kunne skape et pengesystem som stiller penger på lik fot med alle andre varer og tjenester (hvor man belaster gjennomsnittlig med 5% årlig vedlikeholdskostnad, som er nøyaktig det som har blitt betalt i form av renter for penger gjennom historien), da ville vi kunne ha en økonomi uten opp- og nedsvingninger som følge av pengespekulasjoner. Han foreslår at penger bør kunne forgå, altså være underlagt en brukeravgift.
 

ERSTATNING AV RENTER MED EN SIRKULASJONSAVGIFT

I 1890 formulerte Silvio Gesell en teori for penger og en naturlig økonomisk orden (6) som forholder seg til kapitalisme og kommunisme på samme måte som Copernicus’ verden gjør i forhold til Ptolemaios’ verden. Sola går faktisk ikke rundt jorda - selv om våre sanser ikke oppfatter denne vitenskapelige sannheten. Gesell foreslo å sikre pengeflommen ved å gjøre penger til en statlig tjeneste med en brukeravgift. Og dette er hovedbudskapet i denne boka. I stedet for å betale renter til dem som har mer penger enn de trenger, og for å holde pengene i sirkulasjon, burde folk betale en liten avgift hvis de holder pengene ute av sirkulasjon.

For å forstå dette konseptet bedre, kan det være en hjelp å sammenligne penger med en jernbanevogn som også hjelper til med å utveksle varer og tjenester. I kontrast til staten som utsteder penger, betaler ikke jernbaneselskapet brukeren en premie for å losse godsvogna og ved det sørge for at den kommer tilbake i sirkulasjon - i stedet betaler brukerne en liten daglig avgift hvis de ikke losser den. Dette er alt vi trenger å gjøre med penger. Staten eller nasjonen som utsteder "nye" penger for å hjelpe til med utvekslingen av varer og tjenester kan belaste brukerne med en liten "parkeringsavgift" om de beholder pengene lenger enn de trenger for veksling av varer eller tjenester. Denne endringen, selv så enkel den måtte se ut, løser de mange samfunnsproblemene som har blitt skapt av renter og renters rente opp gjennom historien.

Mens renter i dag er en privat inntekt, vil avgiften på bruk av penger bli en offentlig inntekt. Denne avgiften må så igjen returneres inn i sirkulasjon for å opprettholde balansen mellom størrelsen på pengevolumet og størrelsen på økonomiske aktiviteter. Avgiften ville fungere som en inntekt for staten, og derved redusere skattenivåets størrelse i henhold til statens offentlige utgifter.

Den tekniske siden av denne pengereformen vil bli forklart i de to neste avsnittene.
 

FØRSTE EKSPERIMENTMODELL

I løpet av 1930-åra fant tilhengere av Gesells frie økonomi anledninger til å sette i gang rentefrie pengeprosjekter for å bekjempe arbeidsløshet og å demonstrere verdien i deres egne ideer. Det ble foretatt forsøk ved å introdusere ”fri-penger” i Østeriket, Frankrike, Tyskland, Spania, Sveits og i USA. Et av de mest vellykkede var i byen Wörgl i Østerrik. (7)

I tiden fra 1932 til 1933 drev man i den lille byen Wörgl et eksperiment som har vært en inspirasjon for alle som har vært opptatt med pengereform helt frem til i dag. Byens ordfører overbeviste forretningsfolket og administratorene om at de hadde mye å vinne og ingenting å tape om de satte i gang et eksperiment med pengesystemet som var beskrevet i Silvio Gesells bok "The Natural Economic Order".

Innbyggerne samtykket og byens formannskap vedtok å utstede 32,000 "arbeidssertifikater" e ller "frie schilling" (rentefrie schilling), dekket av det samme beløpet i ordinære østerrikske schilling i en bank. De bygget broer, forbedret veier og offentlige tjenester, og betalte lønninger og materialer med disse pengene som ble akseptert av både av slakteren, skomakeren og bakeren.

Avgiften for bruk av penger var 1% pr måned og 12% pr år. Denne avgiften måtte betales av den person som hadde bankseddelen i hende ved slutten av måneden i form av et frimerke verd 1% av verdien på seddelen og limt på baksiden. Uten det ville seddelen bli ugyldig. Denne lille avgiften forårsaket at alle som fikk betalt i frie shilling brukte dem før de brukte sine ordinære penger. Folk betalte til og med skatter på forskudd for unngå å måtte betale den lille avgiften. Innen et år sirkulerte de 32,000 shilling 463 ganger, og på den måten skapte de varer og tjenester verd 14,816,000 shilling. De ordinære shillingene sirkulerte derimot bare 21 ganger. (8)

I en tid da de fleste land i Europa hadde alvorlige problemer med økende arbeidsledighet, ble arbeidsledigheten i Wörgl redusert med 25% dette ene året. Avgiften som byens ledelse innkasserte av disse pengene, og som var årsak til at penger skiftet hender så hurtig, beløp seg til totalt 12% av 32,000 frie shilling = 3,840 shilling. Disse ble brukt til offentlige oppgaver.

Da over 300 kommuner i Østerrike begynte å bli interesserte i å anta denne modellen følte den østerrikske nasjonalbanken sitt monopol truet. Den grep inn overfor byens formannskap og forbød trykkingen av disse nye lokale pengene. I ly av en lang konflikt som gikk like til den østerrikske høyesteretten, har ikke Wörgl og heller ikke noen annen kommune i Europa vært i stand til å gjenta eksperimentet like til i dag. I sin bok "Capitalism at its Best" (9) presenterer Dieter Suhr en rapport om det amerikanske "Stamp scrip movement" av Hans R.L. Cohrssen, som sammen med økonomen Irving Fisher, forsøkte å introdusere Gesells konsept med avgiftbelagte penger i USA, - også i 1933. På den tiden hadde mer en 100 kommuner, også flere store byer, planlagt å ta i bruk slike sedler med frimerkeavgift. Saken kom helt opp til arbeidsministeren, innenriksministeren og handelsministeren i Washington DC. Ingen av dem var i mot, men de hadde heller ikke makt til å gi de nødvendige tillatelser. Til slutt ba Dean Acheson (som senere ble utenriksminister) om en uttalelse fra regjeringens økonomiske rådgiver, professor Russel Sprague ved Harvard før han tok en avgjørelse. Cohrssen husker møtet som meget høflig: ”Professor Sprague fortalte meg .... at i prinsippet var der ikke noe å si mot ideen med frimerkepenger for å skape arbeidsplasser. Men vårt forslag gikk mye lenger: Det var et forsøk på å omstrukturere det amerikanske pengesystemet og han hadde ikke myndighet til å godkjenne et slikt forslag. Dette gjorde slutt på ikke bare vår bevegelse for frimerkepenger, men også på et forprosjekt som virkelig ville ledet til en pengereform.” (10)

Den 4. mars 1933 beordret president Roosevelt bankene å midlertidig stenge, og han forbød alle former for utsteding av ”nødpenger.” Cohrssen konkluderer: ”Som oppsummering kan vi si at de tekniske vanskelighetene med å opprettholde stabilitet i pengeverdien ser ut til å være minimale i sammenligning med den generelle mangel på forståelse av selve problemet. Så lenge som "pengeillusjonen" ikke forstås vil det være tilsynelatende umulig å skaffe den politiske vilje som er nødvendig for denne stabiliteten."

I henhold til Otanis forslag (12) ville den tekniske siden av reformen i dag – å legge en brukeravgift på penger - være mye enklere. Nitti prosent av det vi kaller penger er egentlig bare tall i datamaskiner. Da ville alle kun ha to kontoer: En brukskonto og en sparekonto. Pengene på brukskontoen til disposisjon for innehaveren hele tiden, ville bli behandlet som kontanter og kunne minke med så lite som 1/2% per måned eller 6% per år. Alle med mer penger enn nødvendig på brukskonto for betaling av utgifter i en bestemt måned, ville bli ilagt en liten avgift for å inspirere til overføring av beløpet til sparekonto. Derved ville banken kunne låne ut disse pengene uten renter til dem som trengte dem for et bestemt tidsrom og derfor ville ikke sparekontoer bli belastet med noen avgift (se kapittel seks).

På samme måte ville den nye pengeinnehaveren ikke motta renter på sin sparekonto og de nye pengene ville opprettholde sin verdi. Så snart renter avskaffes, blir inflasjon unødvendig (se kapittel en). Vedkommende som låner penger ville ikke måtte betale renter, men ville måtte godta omkostninger omtrent som dem som vanligvis blir belastet alle banklån. Dette beløper seg i Tyskland i dag til omkring 2,5% av de vanlige kredittkostnadene.

Slik ville svært lite forandres i praksis. Bankene ville kunne handle som vanlig, unntatt at de ville bli mer interessert i å låne ut penger fordi de også ville måtte betale den samme avgiften som alle andre når penger holdes ute av sirkulasjon. fortløpende å balansere utlånsmengden med den tilgjengelige sparemengden ville bankene kanskje måtte betale eller motta midlertidig et lite beløp i renter avhengig av om de har mer eller mindre enn de trenger i nye penger, og om de har likviditetsproblemer eller ikke. I et slikt tilfelle ville rentene bare fungere som en reguleringsmekanisme og ikke som en mekanisme for omfordeling av rikdom som i dag.

Grunnlaget for denne reformen ville bli en ganske nøyaktig tilpassing av mengden penger i sirkulasjon til beløpet av penger som trengs for å ta hånd om alle transaksjoner. Når nok nye penger hadde blitt utstedt for å betjene alle transaksjoner ville det ikke være nødvendig å utstede mer. Det betyr at nye penger nå ville følge et naturlig fysisk vekstmønster og ikke lenger et eksponentielt mønster.

Et annet teknisk aspekt ved å innføre en slik pengereform er unngåelse av hamstring av kontanter. En mer elegant løsning enn å lime et frimerke bakpå pengeseddelen ville være å trykke pengesedlene i forskjellige farger slik at forskjellige serier kunne kalles tilbake en eller to ganger i året, uten forhåndsvarsel. Dette ville ikke være dyrere for staten enn den utskiftingen av utslitte pengesedler som foregår i dag.

Som de østerrikske og amerikanske erfaringene viser er den politiske siden vanskeligere enn den tekniske. Dette vil bli behandlet i kapittel tre. Om pengereformen som er beskrevet ovenfor skulle bli innført i stor skala, ville en tilsvarende reform for eiendomsskatt også være nødvendig. Uten en slik skattereform kunne det bli en tendens til at overskuddspenger ville oppmuntre til eiendomsspekulering. Uten en skattereform ville den økonomiske oppgangen som følger innføringen av rentefrie penger kunne ha flere alvorlige konsekvenser for miljøet.
 

BEHOVET FOR JORDEIERREFORM

Penger og jord er to ting alle trenger for å leve. Enten vi spiser, sover eller arbeider er livet umulig uten forbindelse med eiendom. Land akkurat som luft og vann burde derfor tilhøre alle kollektivt. De nordamerikanske indianerne sier: "Jorda er vår mor. Hvordan kan vi dele henne opp og selge henne?" Landeiendom burde tilhøre kommunen og så bli lånt ut av kommunen til dem som bruker den. Dette var realiteten i mange europeiske land inntil innføringen av romersk lov i middelalderen med dens vekt på retten til privat eiendom.

I dag er verden delt i to systemer:
- Privat eiendomsrett og privat bruk av eiendommer i de kapitalistiske landene, og
- statlig eiendomsrett og statlig bruk av eiendom i kommunistiske land.

I de kapitalistiske landene betaler majoriteten av folket for de store fortjenestene av eiendomsspekulasjoner i private land (figur 7), og stadig mer eiendom konsentreres i hendene på stadig færre mennesker. I de kommunistiske landene er uøkonomisk bruk av eiendom det største problemet. I tidligere Vest Tyskland tilhørte omtrent 70% av eiendommen 20% folket. I Brasil og andre land i den tredje verden utgjøt ofte den eiendomsbesitterne minoriteten bare 2 - 3 % av befolkningen. Problemet i kapitalistland har derfor med privat eierskap av jord å gjøre.

Figur 7:
 

I kommunistiske land, i f.eks. det tidligere Sovjetunionen, hvor eiendom ble eid og brukt av staten, ble omtrent 60% av maten produsert på 4% av jorda som var i privat eie. Dette betyr at problemet der var statlig eierskap og bruk.

En kombinasjon av privat bruk og offentlig eierskap ville være den mest fordelaktige løsningen for å oppnå sosial rettferdighet og samtidig tillate individuelt initiativ. Dette er hva Henry George foreslo i 1879, (13) Silvio Gesell i 1904,(14) og Yoshito Otani i 1981. (15)

I praktiske former i dag ville det bety at lokalsamfunnet kjøpte opp all eiendom innenfor sine grenser for så å låne det ut til innbyggerne. Land med en progressiv grunnlov ville ikke ha noen vansker med å tilpasse seg en slik forandring fundamentert på idealisme. Således beskrev grunnloven i det tidligere Øst Tyskland jordeiendom som en verdi som medfører sosialt ansvar. Men til i dag har dette sosiale ansvaret ikke blitt tatt. Figur 7 viser at folk måtte arbeide gjennomsnittlig tre ganger så mye i 1982 som i 1952 for å kunne betale for samme størrelse av eiendom.

Etter de katastrofale resultatene av ekspropriasjon i land med kommunistisk grunnlov ville ikke noen vestlig nasjon i dag være i stand til en gang å diskutere overtagelse av eiendom uten kompensasjon. Selv om romersk lov, som innførte privat eierskap i den vestlige sivilisasjonen (for rundt 500 år siden), ble tvunget på folket av sine herskere, de som profiterte - i begynnelsen - hører historien til. Dagens jordeiere har kjøpt eller arvet jorda helt lovlig.

En langtidsmulighet er å pålegge en liten avgift på omtrent 3% per år på verdien av hver eiendom. Denne avgiften ville bli betalt til kommunen og ville kunne brukes til å kjøpe eiendommer som kommer på markedet. Slik ville kommunen kunne bli eier av sitt eget land i løpet av litt over 33 år.

Ingen penger ville bytte eiere. I mellomtiden ville eierne fremdeles ha rett til å bruke sine eiendommer, men etter de 33 årene ville de måtte betale 3% årlig leie på verdien av eiendommen til kommunen. Den øyeblikkelige effekten av denne reguleringen ville bli å sette en stopper for eiendomsspekulasjoner. Mesteparten av eiendommene som folk har i dag uten å bruke dem ville komme på markedet for å unngå et stadig tap. Etter som flere eiendommer ble tilgjengelig, ville prisen falle og flere mennesker kunne ha en mulighet for å bruke de tilgjengelige jordeiendommene på en produktiv måte. Hovedsaklig i utviklingsland ville dette kunne ha en betydelig effekt på matproduksjonen ettersom den synkende tilgangen av mat i sammenligning med antallet mennesker som trenger føde, ikke er et spørsmål om landbruksteknikker, men et spørsmål om tilgjengeligheten av jord for småbønder.

Både i utviklingsland og industrialiserte land ville forpaktere av jord i det nye systemet nyte godt av nedarvet lovverk. De kunne bruke sine eiendommer innenfor begrensninger i lokale reguleringer, og de kunne bygge på jorda. Videre kunne de selge huset sitt, og de kunne overlate hus til sine arvinger. De kunne låne dem ut til tredjemann uten å involvere kommunen så lenge den neste leietakeren betalte leie. Ved å bestemme det nøyaktige husleien gjennom offentlige auksjoner eller lignende metoder, kunne ineffektiviteten i planlagt økonomi eller byråkratiske prosedyrer unngås.

Denne forandringen ville i det lange løp lette en enorm byrde fra den arbeidende klasses skuldre, som til sist alltid betaler for all profitt som har sitt grunnlag i spekulasjon. Dette siste er noe eiendom alltid har blitt brukt til. En realistisk forandring mot en sosial løsning må derfor være å eliminere spekulasjon med eiendom og penger. Igjen, den foreslåtte løsningen vil ikke innebære straff for dem som har fortjeneste av det nåværende systemet, men den er utformet for å gjøre ende på, sakte, men sikkert, forholdene som tillater enorme fordeler for en liten del av folket mens det kreves at en stor majoritet betaler for det.

NØDVENDIGHETEN AV SKATTEREFORM

Man antar i dag at mellom halvparten og to tredjedeler av brutto nasjonalprodukt i Tyskland kan anses som tvilsomt i henhold til det å opprettholde en økologisk bærekraftig framtid. (16) Derfor vil fjerning av hindrene for å sette i gang mer produksjon og ansette flere arbeidere gjennom de foreslåtte penge- og eiendomsreformene kreve to forandringer i måten skatter utskrives på, ellers vil miljøødeleggelsen antakeligvis øke:
(1) Forandring fra inntektsskatt til produktskatt
(2) Beregning av kostnadene for miljøet inkludert i denne produktskatten. Hermann Laistner, (17) som forklarer denne idéen i detalj i sin bok "Die Ökologische Wirtschaft," peker på at inntektskatt gjør arbeid dyrere og derfor ansporer til mer mekanisering. Dette oppmuntrer til forbruk av begrensede ressurser gjennom stadig billigere produkter for forbrukerne. Hvis en skatt på produkter som også omfattet kostnadene produktene påførte miljøet ble innført i stedet, ville produktene ha en tendens til å bli relativt dyrere. I kombinasjon med lavere arbeidskostnader ville dette redusere presset mot mer automatisering og derved ville man kunne ansette flere mennesker.

Nå betaler samfunnet dobbelt når en arbeider erstattes av en maskin. Det mister sin inntektsskatt - ettersom inntekter på maskiner ikke beskattes - og samfunnet må betale arbeidsledighetstrygd til de overflødige arbeiderne. Dersom man går bort fra inntektskatt ville denne skjulte økonomien etter hvert bli lovlig.

Mens denne endringen ikke ville forårsaken senking av levestandard i begynnelsen fordi prisøkning på produktene ville kompenseres av skattefri inntekt, ville endringen skape meget forskjellige og mer økologisk bevisste kunder i det lange løp. Folk ville tenke seg om to ganger før de gikk til anskaffelse av ny sykkel eller bil dersom det var mye dyrere enn å reparere den gamle.

Endring i skattlegging kunne innføres gradvis og ville være fornuftig selv uten penge- og eiendomsreformer. Det ville støtte forslag og krav som har kommet fra et stort antall økologisk interesserte de siste tiårene. Sammen med de to andre reformene ville dette føre til at mange miljøproblemer ikke oppstår samtidig som arbeidsløshetsproblemet ville bli løst.

KAPITTEL 3

Hvem ville nyte godt av et nytt økonomisk system?

Individuell og sosial forandring synes å skje av tre helt forskjellige grunner:

(1) Fordi et sammenbrudd pga. av et spesielt atferdsmønster har funnet sted, dvs, man forsøker å unngå ennå et tilfelle av det samme;
(2) fordi et sammenbrudd forårsaket av et spesielt atferdsmønster forutanes, dvs. man forsøker å unngå at dette skjer;
(3) fordi et annet atferdsmønster synes mer relevant for å oppnå spesielle resultater.

Forandring av pengesystemet kunne skje på grunn av en av disse tre grunnene, en kombinasjon av to av disse, eller på grunn av alle tre:

(1) Historisk har cancerliknende akkumulering av rikdom blitt oppløst av revolusjoner, kriger og økonomisk sammenbrudd. Den enestående gjensidige økonomiske avhengigheten alle nasjoner er utsatt for i dag, og potensielle muligheten til å ødelegge planeten mange ganger, får slike mekanismer til å virke helt uakseptable. Vi er tvunget til å søke etter nye løsninger for å unngå mer krig, sosial oppstand eller økonomisk kollaps.
(2) I følge mange eksperter innen bankvesen og økonomi, var raset i aksjemarkedet i 1987 på $1.5 trillioner i løpet av noen få dager bare en krusning på vannet i forhold til en overhengende fare for en verdensomfattende ny depresjon, noe som er svært sannsynlig om vi ikke introduserer fundamentale forandringer innen få år (18) Forandring av pengesystemet er en mulighet vi har for å unngå en slik enorm menneskelig og materiell forferdelse.
(3) Uavhengig av om vi er i stand til å se at en hvilken som helt eksponentiell kurve for utvikling til syvende og sist vil bety dens egen undergang, er fordelene med en monetær forandring til det nye systemet så innlysende sosialt og miljømessig sett, at denne veien burde bli valgt simpelthen fordi den er bedre enn den veien vi befinner oss på nå.

Likevel, det største problemet med en forandringsprosess består ikke så mye i at vi ønsker å forbli der vi allerede er eller at vi ikke vil se ulempene ved det vi ønsker oss. Det hører mer til historien: Hvordan kommer vi oss fra ett punkt til et annet, fra ett trapes til et annet, uten å sette livet i fare.

For å lettere kunne se hvordan en transformasjon kunne være til hjelp i å nå mål som mange sosiale grupper har til felles, skal vi ta en kikk på den første svakheten i det nåværende pengesystemet og etterpå fordelene det nye pengesystemet har for både rike og fattige, de nasjonalt styrende og enkeltindividet, minoriteter og majoriteten, industriledere og miljøforkjempere, materielt orienterte mennesker og spirituelt orienterte mennesker. Et interessant faktum som kommer til syne er, at akkurat på dette tidspunkt i den kritiske situasjonen som vi har skapt, ville alle være tjent med et nytt monetært system. Vi befinner oss alle i en situasjon der alle vil vinne om vi foretar de nødvendige forandringene. Men vi må gjøre det fort.
 

GENERELLE FORDELER

I analysen har vi til nå behandlet fakta og figurative framstillinger som alle kan gå god for. Heretter vil analysen dreie seg om ”veloverveide antakelser” basert på erfaring. Presisjonen i disse gjetningene vil måtte verifiseres gjennom utprøvelser i praksis i virkelighetens verden. Følgende spørsmål er derfor logisk å stille: Hvorfor skulle en region eller et land velge å prøve ut og tjene som testområde for et nytt monetært system? Hvis analysen har vært korrekt så langt vil en anbefalt løsning by på blant annet følgende viktige fordeler:

(1) Eliminering av inflasjon;
(2) stadig større sosial likhet;
(3) lavere arbeidsledighet;
(4) prissenkning på 30-50%;
(5) økonomisk oppblomstring i begynnelsen av forsøket,
(6) etterfulgt av stabile økonomiske forhold.
 

SVAKHETER I PENGESYSTEMET

I de fleste land har den sentrale regjeringen monopol på å trykke penger. Derfor ville ethvert forsøk med det nye pengesystemet – stort eller lite – måtte støttes av myndighetene. Selvsagt ville introduksjon av rentefri penger være et høyst politisk tema. Det krever stort politisk mot å innrømme at et system over så lang tid har fått lov til å forårsake store ulikheter for befolkningen. På den annen side, det vil kanskje synes underlig for folk flest at en avgift skal legges på penger i stedet for renter. Regjeringsmedlemmer, politiske ledere, bankfolk og økonomer forsøker nå å håndtere de fundamentale svakhetene i pengesystemet vi benytter ved å behandle symptomer og tilby “band-aid”-løsninger. I valgkamper kan man bla. høre løfter om bekjempelse av inflasjon, bedre sosialtjenester og støtte til miljøvern.

Sannheten er at politikerne kjemper med ryggen mot veggen og at situasjonen heller enn å forbedre seg, forverres ettersom vi nærmer oss fasen for eksponentiell vekst i pengesystemet slik den kan illustreres grafisk. I stedet for forbedringer i sosiale og miljømessige forhold, framtvinger budsjettkutt det motsatte. Politikere både på høyre og venstre side har svært lite handlingsfrihet slik systemet fungerer i dag.

Figur 8 forklarer det som faktisk skjer:
 

I alle avanserte økonomier er alle sektorer intimt knyttet til hverandre. Om man fjerner mer enn det som er ønskelig i en sektor vil problemer ikke oppstå bare i denne sektoren, men også i flere andre. Hvis nasjonens lånebyrde og renteforpliktelser øker, vil mer penger tilflyte eierne av privat kapital. Samtidig vil arbeiderne få mindre penger til rådighet. Dette vil i sin tur forårsake markedsforandringer og dermed påvirke arbeidsmarkedet negativt. Regjeringer som øker lånebyrden for å kompensere for manglende inntekter, vil uunngåelig skape en kjede av problemer. Det nye pengesystemet ville imidlertid hjelpe til med å redusere den uforholdsmessige store økningen i statelig underskudd og konsentrasjonen av rikdom på penger for en liten gruppe, og ville sikre en stabil bytting av varer og tjenester i markedet.

Om vi synes at situasjonen er vanskelig i vår del av verden bør vi ta en kikk på forholdene i utviklingslandene som er de som bærer den tyngste byrden forårsaket av dagens pengesystem. Mens store amerikanske og tyske banker bygger opp reserver for å møte økonomisk sammenbrudd blant sine skyldnere i utviklingslandene, så fortsetter i-landene å importere kapital fra den tredje verden. Gjennom å gi nye lån for å betale gamle lån forlenger og forverrer man den internasjonale gjeldskrisen. At nettopp denne trenden må forandres har blitt tydelig dokumentert i FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling (World Commission on Environment and Development) med tittelen "Vår felles framtid." Den viser også at den tilsynelatende forskjellen mellom krisen i verdensøkonomi og krisen i planetens økologi ikke eksistere da de to faktisk er den samme.

Økologi og økonomi blir stadig mer sammenvevde lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt, i et nett av årsaker og effekter, og dette nettet har ingen sømmer… Gjeld som ikke kan betales tvinger afrikanske nasjoner som avhenger av råvareeksport produsert på utpint og mager jord, som så blir til ørken… Produksjonsbasen i andre utviklingsområder lider på samme måte under feilslått lokal styring og det internasjonale økonomiske systemet. Som en konsekvens av ’gjeldskrisen’ i Latin-Amerika blir ikke dette geografiske området brukt til utvikling, men til å betjene kreditorer i andre land.

Denne tilnærmingen til løsning av problemet er kortsiktig sett fra flere vinkler: Økonomisk, politisk, miljømessig. Dette tvinger ganske fattige land til samtidig godta økende fattigdom mens man eksporterer stadig mer av skrantende ressurser.

Ulikhet er planetens største ’økologiske’ problem; det er samtidig det viktigste ”utviklingsproblemet.” (20) I følge herr Herrhaus, daglig leder av Tysklands største bank (Deutsche Bank): "Strukturen og dimensjonen på dette problemet lar seg ikke behandle med tradisjonelle teknikker for problemløsning." (21)

Figur 9:
 

De som styrer dagens økonomiske system vet at det ikke kan fortsette å fungere, men enten kjenner de ikke til, eller de vil ikke kjenne til, praktiske alternativer. Figur 9 gir minst en forklaring på dette. Sammenliknet med brutto nasjonalprodukt og økningen av underskudd eier bankene en uforholdsmessig stor del av den nasjonale rikdommen. Dette skyldes delvis lave renter, noe som øker bankenes profitt, men henger også sammen med pengespekulasjon som fører med seg økning i megleravgifter. Bankfolk jeg har diskutert med visste ikke om noe alternativ til dette. Etter at jeg fortalte dem om løsningen sa de at de ikke kunne fortelle dette videre for ikke å risikere jobben. Bankene er ikke interesserte i en åpen diskusjon om hvordan renten fungerer om de ikke ser langt framover. Akkurat nå er deres atferd av motsatt natur.

Figur 10:
 

Figur 10 viser en del villedende overskrifter man finner i bankreklame over hele verden. Penger skal ”vokse,” ”øke,” ”formere seg.” I de fleste tilfellene forsøker bankene å gi det inntrykket at pengene skal ”arbeide” for eieren. Uansett, ingen har noen gang sett at penger har arbeidet. Arbeid er noe som blir gjort av mennesker, med eller uten maskiner.

Disse annonsene dekker over det faktum at hver dollar eller mark som går til en pengeinvestor er noe som er tjent av en person og som gir avkall på pengen, uavhengig av hvilken måte det skjer på. Sagt på en annen måte, folk som arbeider for pengene blir stadig fattigere i takt med at de som investerer, dobler sine penger. Dette er mysteriet med at penger ”arbeider,” er noe bankene helst ikke vil noen skal vite.

Det er min erfaring at de som burde være klar over problemet og løsningen på det gjennom sin utdanning, dvs. økonomene, er redde for å bli kalt ”radikalere.” Selvsagt, ved å støtte et rentefritt pengesystem ville de forsøke å komme til roten (på latin = radix) på et av verdens største økonomiske problemer.

To av vår tids store personligheter, Albert Einstein og John Maynard Keynes, så helt klart verdien av Gesells ideer om pengereform. Keynes slo faktisk fast i 1936 at, ”framtiden kan lære langt mer av Gesell enn av Marx." (22) Framtiden har ikke begynt enda på tross av at bankfolk og økonomer ikke behøver å være mye framsynte for å forstå at et nytt pengesystem ville gjøre dem i stand til å løse dilemmaet som de har kjempet med i mange tiår. I stedet, som historikeren John L. King slår fast i sin bok “On the Brink of the Great Depression II”:

“Tallbehandling og dataformler er beviselig totalt irrelevant og derfor har deres forutsigelser vært totalt feilslåtte. Det kan synes som om vi har utdannet disse menneskene hinsides deres evne til å tenke.” (23) Min forståelse er at økonomer, i kontrast til ingeniører, ikke forstår hva eksponentiell vekst i økonomien betyr. De forstår muligens hva det innebærer når det gjelder den store utbredelsen av AIDS og ”befolkningseksplosjon.” På sitt eget område synes de å være blinde og naivt opptatt av symptombehandling her og der og tror at dette vil være tilstrekkelig til å senke farten i problemutviklingen.

Regjeringer som introduserte pengereform ville snart være langt på vei mot å sikre sosial rettferdighet, økologisk overlevelse og kurering av ”pengesykdommene” som har plaget den såkalte ”frie markedsøkonomien” i så mange tiår.

FORDELENE FOR DEN REGIONEN ELLER DET LANDET SOM INTRODUSERER DET NYE PENGESYSTEMET FØRST

Muligheten for å investere og produsere uten å måtte betale renter ville ikke bare senke prisen på varene og tjenestene i de regionene eller landene som er først ute med å innføre et rentefritt pengesystem, men også utløse store fordeler for industri og produkter som konkurrerer i nasjonalt eller internasjonalt marked. Uansett hva den gjeldende renter lyder på ville produkter og tjenester kunne selges svært mye rimeligere. Dette ville utløse en kraftig oppblomstring i økonomien der det nye pengesystemet ble tatt i bruk først.

En mulig ulempe med denne forandringen kunne hevdes å være at miljøet ble truet. Uansett, bortsett fra muligheten for å skape et bedre skattesystem (som beskrevet ovenfor), skal vi se på følgende mulighet:

Mange produkter som nå ikke kan konkurrere med pengenes evne til å skape mer penger i pengemarkedet, ville plutselig bli konkurransedyktige. Blant disse ville vi finne økologiske produkter, sosiale prosjekter, og kunstneriske inspirasjoner som mange ganger har blitt til virkelighet så lenge man bare så vidt har greid å unngå økonomisk tap. Dette ville resultere i et mer mangeartet og samtidig stabilt økonomisk fundament, noe som ville være alt annet enn en trussel for miljøet.

Arbeidsløsheten ville minske når økonomien blomstret og minske behovet for sosial stønad, voksende byråkrati og høyere skatter. Hvis en spesiell region ble valgt som introduksjonsområde ville det måtte praktiseres en automatisk lavkostnads vekslekurs for å forenkle handelen mellom denne regionen og resten av landet. Inntil hele landet var med i det nye systemet måtte spesielle lover gjelde for å forhindre pengespekulering. Hvis hele landet ble innlemmet på en gang ville handel med andre land fortsette på vanlig måte. Fremdeles ville det måtte være en ordinær vekslingskurs. De ”stabile pengene” ville ha høyere kurs over tid når man sammenlikner med andre valutaer fordi de ikke ville utsettes for devaluering gjennom inflasjon. Derfor ville investeringer i denne pengetypen være fordelaktig sammenliknet med investering i andre og ustabile valutaer, som f.eks. i dollar akkurat nå. I et tilfelle som Wörgl, som ble beskrevet tidligere (se Kapittel 2) – ville det til og med være mulig å anvende to pengesystemer i samme område samtidig. Det gamle pengesystemet kunne fortsette å fungere og det nye pengesystemet kunne anvendes i den utstrekning man måtte ønske hva geografisk område angår. I følge Greshams lov, "dårlige" penger fortrenger "gode" penger. Den typen vi ville skape her – i hans oppfatning – ”dårlige” penger – penger som utsettes for en brukeravgift ulikt det som gjelder for vanlige penger. Hvor enn folk kunne betale med denne nye typen penger ville de foretrekke å kvitte seg med dem – og de ville beholde de ”gode” pengene. På denne måten ville de nye pengene bli brukt hvor det var mulig, noe som er nøyaktig det man ønsket. De gamle, normale pengene ville bli brukt bare i den utstrekning man måtte. Derfor, om man valgte ut en region som forsøksområde i begynnelsen, kunne denne nye pengetypen fungere side om side med vårt nåværende pengesystem helt til hensiktsmessigheten hadde blitt fastslått. Hvem andre ville dra fordeler med et nytt pengesystem?
 

DE RIKE

Et svært viktig spørsmål som alltid blir stillet av mennesker som begynner å forstå effektiviteten av omfordelingsmekanismen i det nåværende pengesystemet er følgende: Vil de 10 % av befolkningen som nå tjener penger på denne mekanismen tillate forandring som tar bort denne muligheten til å kanalisere ”gratis”-penger til seg selv fra majoriteten av befolkningen? Det historisk baserte svaret er: Selvsagt ikke, om de da ikke skulle bli tvunget av alle andre. Det ”nye” svaret er imidlertid: Klart de vil om de bare er bevisst det faktum at ”greina de sitter på vokser på et sykt tre,” og at det finnes et ”frisk, alternativt tre” som ikke vil kollapse før eller siden. Dette andre svaret betyr sosial utvikling på den myke måten. Det første derimot betyr sosial revolusjon på den brutale måten.

Den myke måten å skape forandring på gir dem som har hatt sjansen til å berike seg på andres bekostning sjansen til å beholde sine penger som de har tjent gjennom rentesystemet. Det andre alternativet vil uvilkårlig føre med seg store tap. Den myke måten innebærer ingen tiltale pga. av profitt gjennom renter før man tar i bruk det nye systemet ganske enkelt fordi deres betingelser har vært helt legale. Den brutale måten for sosial forandring vil sannsynligvis være mer smertelig. Den myke måten betyr slutt på fortjeneste gjennom renter, men en mer stabil økonomi, lavere priser, og muligens lavere skatter. Den harde måten betyr voksende utrygghet, ustabilitet, høyere inflasjon, høyere priser og høyere skatter.

Så langt er min erfaring med den rikeste tidelen av befolkningen at de er verken fullt bevisst hvordan rentemekanismen fungerer eller klar over at det finnes praktiske alternativer. Med få unntak ville de foretrekke større sikkerhet i stedet for mer penger fordi de stort sett har nok til seg selv og i noen tilfeller for mange generasjoner framover.

Det andre spørsmålet er: Hva skjer om de rike overfører sine penger til land der de fremdeles kan tjene renter i stedet for å ha penger stående på konto der de beholder verdien uten å akkumulere renter? Svaret er at i løpet av kort tid etter introduksjonen av nytt pengesystem vil de muligens gjøre det motsatte: Fordi fortjenestemarginen av det folk tjener på renter i andre land etter at inflasjonen er trukket fra, ville etter all sannsynlighet være omtrent det samme som økningen i verdien på de nye pengene i deres eget land der det ikke er inflasjon.

Faktisk kunne man forvente at faren er nøyaktig den motsatte. Det som kunne skje er at man skapte et ”Super-Sveits” med stabil valuta og ekspanderende økonomi. I flere år har det vært slik at investorer har måttet betale rente for å ha penger på konto i Sveits. Det motsatte var tilfellet i USA under Reagan, noe som tiltrakk penger fra hele verden med den effekt at dollaren måtte devalueres drastisk for å kunne imøtekomme økonomiske krav fra utenlandske kapitaleiere. Med en rente på 15 % ville USA etter fem år ha måttet betale det dobbelte av den investerte kapitalen til de utenlandske investorene. Hadde ikke dollaren gått ned i verdi ville det ikke vært mulig å betale slike renter. En annen konsekvens av denne pengepolitikken var at USA gikk over fra å være verdens største kreditor til å bli den største debitoren i løpet av bare åtte år.

Spekulative penger i størrelsesorden opptil 50 billioner dollar – sirkulerer fra et banksenter til at annet i søken etter lønnsomme investeringer – og viser at det er mangel på interessante plasseringsmuligheter snarere enn mangel på penger. Dette forholdet ville forandres med rentefrie penger og en blomstrende, og seinere stabil og variert økonomi i et hvilket som helst land eller region. Det ville være stor sannsynlighet for at overskuddspenger for investering ville komme inn utenfra, heller enn at penger ville forlate området med rentefri økonomi for å bli investert annetsteds.

På mange måter er det slik at det for rike mennesker vill være mer fordelaktig å satse på monetær reform og støtte innføring av stabile penger heller enn å støtte voksende ustabilitet og risikere et uunngåelig økonomisk sammenbrudd. Et tredje spørsmål i forbindelse med den rikeste tidelen av befolkninger har å gjøre med dem som lever kun av sine penger fordi de er for gamle til å arbeide. Hva ville skje med disse om renter ble opphevet?

Et eksempel hentet fra Tyskland (mht. gjennomsnittlig rente og grad av inflasjon) viser at de som har nok penger til å leve av dem og ikke noe annet, kan gjøre dette i minst en, om ikke to eller flere, generasjoner. Om vi eksempelvis ser på en kapitalstørrelse på 1,000,000 DM, en gjennomsnittlig rente på 7 % og en gjennomsnittlig inflasjon på 3 %, vil bruttoinntekten være 40,000 DM per år, uten at kapitalbasen (1,000,000 DM) blir tappet.

I et nytt monetært system uten renter og inflasjon vil priser på varer og tjenester automatisk synke med omkring 40%. Dette betyr at personen med en million mark på konto ville behøve bare 24,000 mark for å opprettholde en levestandard tilsvarende 40,000 mark i det nåværende systemet. Deler man en million på 24,000 finner man at personen kunne leve i 40 år av den ene millionen i banken. Poenget her er at alle som i dag kan leve av sine penger også kan gjøre det i en økonomi uten renter og inflasjon.

Blant den rikeste tidelen av befolkningen hører de med eiendom verd over en million tyske mark. Imidlertid finnes det dem som tjener mer enn en million hver dag gjennom renter. I henhold til offentlige kilder (24) var inntekten til dronningen av England, verdens rikeste kvinne, i 1982, 700,000 britiske pund Selv om verken dronningen eller firmaer som Siemens, Daimler-Benz og General Motors ikke har mye de skulle ha sagt i offentlig politisk sammenheng, er deres store eiendom ensbetydende med uoffisiell makt. Skandaler i forbindelse med bestikkelser av politiske partier, betalt av ledende industrifirmaer i Tyskland, USA og andre vestlige land, har demonstrert at ethvert demokrati er i fare der den monetære omfordelingsmekanismen, renten, kan florere. Som tiden går, de som tror at de lever i demokratier vil i beste fall i virkeligheten leve i et oligarki, i verste fall under fascisme. I Middelalderen syntes folk de hadde det dårlig når de betalte tiende: En tiendedel av inntekten eller avling gikk til en føydal landeier. Med hensyn til akkurat dette er vi i dag i en relativt verre situasjon i og med at mer enn 30 % av pengene går med til å betjene kapital. De som tjener mest er de superrike, multinasjonale, store forsikringsselskapene og bankene. Spørsmålet er om vi endelig er villige til å fatte den sosiale urettferdigheten forårsaket av det nåværende pengesystemet og til å forandre det, eller vente til et globalt økonomisk og økologisk sammenbrudd, krig og sosial revolusjon er et faktum. Da det ikke finnes muligheter for noe enkelt individ eller liten gruppe alene å forandre pengesystemet, må vi forsøke å bringe sammen de som forstår hvordan forandring kan skje, med de som har makten til å forandre. Følgende bør være klart:

- Ingen anklage kan rettes mot dem som nå tjener på rentesystemet da disse har fulle legale rettigheter,
- det som imidlertid kan stoppes er den pågående kapiatlgevinsten uten å arbeide for den
- det bør ikke finnes økonomiske eller monetære reguleringer mht. hvor eller hvordan penger kan investeres i framtiden for de som har mer enn de behøver. Er de smarte vil de beholde pengene i landet uansett, noe som vil være med på å skape en blomstrende økonomi uten rentesystem.
 

DE FATTIGE

Ville de fattige også nyte godt av et nytt pengesystem? Hvis rikdom var jevnt fordelt ville hver tysk husholdning i 1986 ha en privat formue på 90,000 DM. Et slikt beløp ville være et strålende tegn på tysk velstand hvis rikdom virkelig var jevnt fordelt. Imidlertid er det en skremmende realitet at halvparten av befolkningen eide 4 % av den totale rikdommen, mens den andre halvparten eide hele 96 %. (Figur 11) Mer eksakt, rikdommen til 10 % av befolkningen vokser kontinuerlig på bekostning av resten av folket.

Figur 11:
 

Dette forholdet forklarer f.eks. hvorfor borgere fra den lavere middelklasse i stadig større antall søker om sosialstøtte. Arbeidsløshet og fattigdom vokser på tross av et betydelig velferdssystem som skal forebygge begge disse. Den viktigste faktoren i omfordelingen av økonomiske midler er renten, som daglig overfører millioner av tyske mark fra dem som arbeider til dem som eier kapital. Selv om regjeringen forsøker å forhindre denne ubalansen gjennom økende skattelegging er man ikke noe sted i nærheten av det man forsøker å oppnå. I tillegg virker et stadig større byråkrati også til å øke skattene for alle. Den menneskelige kostnaden målt i tid og energi, pluss den nedverdigelsen det er å måtte ”slåss” mot det byråkratiske regelverket, sjelden blir tatt med i beregningen.

Det absurde i et pengesystem som først raner folk for deres del i ”den frie markedsøkonomien,” og så – gjennom noen av de mest ineffektive prosedyrer man kan forstille seg – returnerer noe av disse pengene i form av sosial støtte til de samme menneskene, har ”ekspertene” nesten aldri brydd seg med og heller ikke har temaet vært diskutert offentlig. På den andre siden, hvis 80 % av de som må betale ikke forstår hvordan dette skjer, kan man da forvente en annerledes situasjon?

Et annet påtvingende argument for innføring av et rentefritt pengesystem illustreres av en praktisk sammenlikning mellom økende renter og voksende antall konkurser i forretningsliv og arbeidsløshet som følger renteoppgang etter omkring to år. (Figur 12) Videre, sosiale kostnader som alkoholisme, ødelagte familier og voksende kriminalitet er også kostnader som er tatt med i statistikken vist ovenfor, samtidig som det er klart at disse problemene ville blitt kraftig redusert ved hjelp av monetær reform.

 

Om vi ser på dilemmaet landene i den tredje verden befinner seg i (Figur 13), er det som å se på vår egen situasjon gjennom forstørrelsesglass. Våre forhold får utviklingslandenes sosiale situasjon til å synes som en karikatur, og årsaken er nettopp den strukturelle svakheten i pengesystemet. Forskjellen mellom vår og deres situasjon kommer av at generelt profiterer de industrialiserte landene på samhandelen med utviklingslandene. Hver dag mottar de industrialiserte landene $300 millioner i renter fra den tredje verden: Dette betyr at vi mottar dobbelt så mye som vi gir i utviklingshjelp.

 

Av de totale 1 trillion dollar som utviklingslandene skyldte i 1986, var omkring en tredjedel av dette lån for å kunne betale renter på tidligere lån. Det finnes ingen muligheter for at disse landene skal kunne bli skyldfrie uten å gjennomgå store kriser eller ved at regelverket for pengepolitikken forandres. Hvis krig er ensbetydende med matmangel, sult og død, sosial og menneskelig lidelse, så er vi midt oppe i ”den tredje verdenskrig” (Figur 14).

 

Dette er en krig som aldri ble erklært. Den blir utkjempet med ranende renter, manipulerte priser og urettferdige handelsbetingelser. Dette er en krig som tvinger mennesker inn i arbeidsløshet, sykdom og kriminalitet. Må vi fortsette å akseptere dette? Det finnes ingen tvil om at de som har det verst pga. pengesystemet vi har skapt, omfatter mer en halvparten av verdens befolkning Situasjonen i den tredje verden ville øyeblikkelig forandres hvis lån ble helt eller delvis ettergitt av land og banker som hadde ytt lånene. Dette blir ofte anbefalt av framskrittsorienterte økonomer, og det skjer faktisk allerede. Likevel, om ikke den fundamentale svakheten i pengesystemet blir rettet på kommer den neste store krisen som programmert. Derfor er et av de viktige stegene for å oppnå en mer stabil global økonomi å gjøre kjent blant de som uten tvil ville tjene mest – de fattige og utviklingsland – at et alternativt system kan velges.
 

KIRKER OG SPIRITUELLE GRUPPERINGER

Mange av de store politiske og religiøse lederne som f.eks. Moses, Jesus Kristus, Mohammed, Luther, Zwingli og Gandhi har forsøkt å redusere sosial urettferdighet ved å forby renter. De forsto årsaken til problemet. Likevel, de lyktes ikke med å lansere en praktisk løsning, og derfor fortsatte det problemskapende fundamentet å bestå. I Middelalderens Europa forbød pavene renter i den kristne verden, men da forflyttet problemet seg over til jødene, og disse ble de ledende innen det europeiske bankvesenet. Jødene kunne ikke ta renter fra hverandre, men det var tillatt at de gjorde det fra dem som de betraktet som hedninger. I den islamske verden tar man ikke renter på lån, men bankene eller andre utlånere blir deleiere i den nye bedriften og får således del i profitten fra denne. I noen tilfeller er dette systemet bedre enn å betale renter på lån – i andre verre.

Nå til dags er det gjerne slik at kirker og veldedighetsorganisasjoner legger en stor byrde på sine medlemmer i sin bønn om mer penger for å avhjelpe de verste sosiale problemene i både den industrialiserte verden og i utviklingsland. Deres gjerning er i virkeligheten symptombehandling så lenge den systemiske feilen får lov å fortsette å eksistere. Det som trenges er en spredning av informasjon om effektene av vårt nåværende pengesystemet og en åpen diskusjon om mulige løsninger gjennom reform.

I Latin-Amerika, for eksempel, er den katolske kirken delt mellom det konservative hierarkiet på toppen som foretrekker den vestlige kapitalistiske modellen, og den forandringsorienterte delen av befolkningen, majoriteten, som tenderer å tenke kommunistisk. En historisk mulighet eksisterer akkurat nå på det viset at man har en tredje mulighet, et rentefritt pengesystem, som transcenderer både den kapitalistiske modellen og den kommunistiske. Denne tredje modellen ville skape en stabil økonomi og være et verdifullt hjelpemiddel for kirkene i sitt arbeid for å skape fred i verden. I spirituelle termer er alt vi finner i den ytre verden refleksjoner av det vi har i vårt indre, et resultat av trossystemer, våre ønsker og våre tanker. Transformasjon av den ytre verden forutsetter transformasjon av den indre verden. En uten den andre er umulig. Utbredelsen av esoterisk kunnskap og praksis i store deler av verden viser at det foregår en grundig forandring i bevissthet hos stadig flere mennesker. Deres arbeid med indre verdier skaper således en basis for ytre forandring. Uten dette arbeidet vil en forandring av pengesystemet på en fredelig måte kanskje være umulig. Derfor er det et stort ansvar som hviler på dem som vil jobbe mot humanitære mål og som er oppmerksomme på den praktiske muligheten for monetær reform som et aspekt av global transformasjon.
 

BUSINESS OG INDUSTRI

I en rentefri og inflasjonsfri økonomi ville priser reguleres som i dagens kapitalistiske markeder i henhold til tilbud og etterspørsel. Det som ville være forskjellig ville være forandring av ”det frie” markedet slik det er knyttet til rentemekanismen. I gjennomsnitt er hver arbeidsplass i Tyskland belastet med en gjeldsbyrde på 70-80,000 DM (> $35-40,000). Renter alene utgjør 23 % av den gjennomsnittlige prisen på arbeidskraft. (25)

 

I tillegg til renter på lånt kapital kommer renteutgiftene på firmaets egen kapital. Denne siste prosenten følger stort sett den første. Dette er grunnen til at gjeld øker to til tre ganger raskere enn den økonomiske produktiviteten i landet (se Figur 5). Dette forholdet blir konstant forverret for dem som er i arbeid og for dem som ønsker å starte ny bedrift. Vi er vitne til stadig større konsentrasjon i den industrielle sektor. Små foretak og industrielle firmaer blir kjøpt opp av de som er større, og disse i sin tur blir kjøpt opp av enda større enheter helt til at alle som tilhører det såkalte ”frie markedsøkonomien” en dag kanskje arbeider for det samme multinasjonale selskapet. Denne utviklingen er inspirert av de såkalte "economies of scale" (store økonomiske enheter) og fra automatisering av større industrielle foretak, i tillegg til det overskuddet disse foretakene tjener i pengemarkedet. Siemens og Daimler-Benz i Tyskland f.eks., tjener mer penger gjennom sine investeringer i kapitalmarkedet enn de gjør gjennom produksjon av industrivarer. Faktisk så har disse i tysk presse blitt presentert som store banker med en produksjonsfasade.

I kontrast til disse må små og mellomstore bedrifter låne penger for å kunne ekspandere, og blir således fanget i rente- og renters rentesystemet. De kan ikke tiltrekke seg mer kapital gjennom å råde over store mengder kapital, og de kan ikke profitere på sin egen (utilstrekkelige) kapital. Økonomien vår avhenger av kapital slik det er i dag. En representant for tysk industri, herr Schleyer, sa det treffende en gang slik, "Kapital må betjenes!" Det nye pengesystemet derimot ville være formet til å betjene økonomiens behov. Det ville måtte ofre seg selv for å unngå straff, dvs. det ville måtte tjene menneskene!
 

BØNDER

På grunn av den ødeleggende effekten renter har på jordbruket er nettopp dette et område som ville nyte spesielt godt av en ny økonomi. Jordbruk er en industri som er basert på økologi. Man kan si at generelt følger økologiske prosesser en naturlig vekstkurve (kurve A i figur 1). Industrielle prosesser derimot er tvunget til å følge kurver for rente og renters rente slik systemet fungerer i dag (kurve C i figur 1). Siden vekst i naturen ikke kan tilpasses veksten som kapital bør følge, har industrialisering av jordbruk skapt truende problemer for vår overlevelse. I den første fasen av jordbrukets industrialisering kjøpte bøndene større og bedre maskiner. De store bøndene kjøpte opp de mindre gårdene for å kunne vokse med hjelp av offentlige subsidier og skattefordeler. Så begynte sykdomstegnene å synes og økte etter hvert i omfang: Overdreven utnyttelse og forurensning av vannreserver, fruktbar jord tørket ut og ble ufruktbar som i en ørken, tap av mer enn 50 % av alle arter, overproduksjon av enkelte produkter som bare kunne selges ved hjelp av enda mer offentlige subsidier, hybridgrønnsaker uten smak og som var giftige, regnskog som forsvant for å kunne produsere emballasje for varer som måtte fraktes lange strekninger mellom produksjonssteder, lagring, foredling, salg og konsum.

Siden renten er bare en faktor i det som er beskrevet ovenfor, ville rentefrie penger være av svært stor betydning for denne samfunnssektoren som skal sikre vår overlevelse. Rentefrie lån i kombinasjon med reform av eiendomsrett til jord og skattereform (se kapittel 2 ) kunne muligens åpne opp for at flere mennesker enn det man forventer i dag å vende tilbake til landsbygden. Sammen med nye metoder for et bærekraftig jordbruk ville vi kanskje bli vitne til utvikling av en ny livsstil der man kunne kombinere arbeid og fritid, manuelt arbeid og hjernearbeid, høyteknologi og lavteknologi, for å gi muligheten til en mer helhetlig tilnærming til individuell, jordbruksmessig og sosial utvikling.
 

ØKOLOGER OG KUNSTNERE

Når vi snakker om økonomisk vekst målt i prosentvis vekst i BNP i forhold til forrige år, glemmer vi lett at vi stadig måler i forhold til et større og større volum. Derfor er 2.5 % vekst i dag i virkeligheten fire ganger så mye som 2,5% vekst i 1950-årene (figur 16).

 

Hvorfor politikere, industriledere og fagforeningsledere etterlyser tiltak for å øke den økonomiske veksten, er lett å forklare: I løpet av faser med avtagende vekst blir mangelen på samsvar mellom inntekt fra kapital og arbeid eller omfordelingen av rikdom fra arbeid til kapital, mer problematisk. Dette fører til økende sosiale og økologiske problemer og økonomiske og politiske spenninger.

Kontinuerlig vekst på den annen side, resulterer i uttømming av naturens ressurser. Dette betyr, med det økonomiske systemet vi har i dag, at vi har valget mellom økologisk og økonomisk kollaps. I tillegg til dette dilemmaet kommer at konsentrasjonen av penger på alt færre mennesker og store multinasjonale selskaper skaper et konstant behov for store investeringer, f.eks. kjernekraft, kolossale dammer for vannkraft, og våpen. Fra en rent økonomisk vinkel er den politiske atferden i USA og Europa paradoksal. Utplasseringen av stadig større og mer effektive våpen mot Russland på den ene siden, omens man på den andre sender smør, hvete og teknologisk knowhow, er helt i tråd med gjeldende økonomiske tenkning. Våpenproduksjon er den eneste området hvor ”metningspunktet” kan skyves fram i tid så lenge man vil, så lenge ”fienden” er like så godt i stand til å utvikle større og bedre våpen. Profitt i våpenindustrien er langt større enn profitt i den sivile sektoren i økonomien slik den fungere i dag. Så lenge en investering må konkurrere med potensialet penger har til å tjene penger i pengemarkedet, vil det være vanskelig å implementere de fleste økologiske investeringene som har som formål å skape bærekraftige systemer (dvs. å stoppe kvantitativ vekst på optimalt nivå), i stor skala. I dag er det slik at de som vil låne penger for å investere økologisk vanligvis taper penger. Om man ikke tok renter kunne disse i det minste unngå direkte tap selv om forskjellen i utbytte sammenliknet med den fra andre investeringer (f.eks. i våpenindustrien) ville forbli den samme.

La oss se på investering i solpaneler som et eksempel. Hvis vi kunne forvente et 2 % utbytte, ville det være økonomisk ufornuftig å bruke penger på dette selv om produktet i og for seg er utmerket for å produsere varmt vann rent økologisk sett, fordi om man satte de samme pengene i banken kunne oppnå 7 % fortjeneste. Forandring i pengesystemet ville føre til at folk fikk en sjanse til å unngå å tape penger om de valgte å investere i opprettholdelse og forbedring av den biologiske basisen for livet. Med en forandring ville man skape en helt annen motivasjon for individer og grupper mht. å engasjere seg i bevaring av miljø og økologiske sett fornuftig teknologi.

Selv volumet på den økonomiske aktiviteten kunne avpasses med virkelige behov. Siden høyt utbytte for å kunne betale renter på lån ikke lenger ville være nødvendig ville presset til overproduksjon og overkonsumering bli betydelig redusert. Prisene kunne reduseres med 30 til 50 % som ville kunne betale for kapitalintensiv høyteknologi. Teoretisk sett kunne man arbeide bare halvparten så lenge for å holde samme nivå av levestandard.

I det nye pengesystemet ville etter all sannsynlighet kvantitativ vekst gå over til kvalitativ vekst. Folk ville ha muligheten til å velge om de ville ha sine nye penger på konti der de ville beholde sin verdi, eller investere dem i glass, porselen, møbler, kunst eller solide hus som ville forringes i verdi. De kunne like gjerne velge å investere for å berike dagliglivet I alle tilfeller, jo bedre kvalitet som ble etterspurt, jo mer av gjeldende vare ville bli produsert. På dette viset kunne vi forvente en helt ny måte å verdsette på, noe som helt sikkert ville influere på kultur og miljø. Mange investeringer i kunst og økologisk teknologi ville bli i stand til å konkurrere med hverandre gitt at penger var ”stabile” og livsstil var bærekraftig, og lønne seg uten å gi stor profitt. Slik kunne økologi og kunst bli ”økonomisk interessante.”

Kvinner
Hvorfor er så få kvinner aktivt involvert i det som har med penger å gjøre? Om vi betrakter aksjemarkedet eller bankmarkedet finner vi at det stort sett er menn som er aktører og unntakene synes bare å bekrefte denne regelen. Etter lang erfaring med hva som er viktig for kvinner har jeg konkludert med at kvinner intuitivt føler at noe er galt med dagens pengesystem, selv om de, i likhet med menn, ikke helt kan peke på hva det er som er galt.

Kvinners kamp for likestilling, som langt på vei er nødvendig pga. det økonomiske systemet, har gjort dem negative til prosesser som fører til økt ulikhet, og et eksempel på dette er jakten på penger. Kvinner flest forstår ut fra erfaring at hva man måtte vinne uten å arbeide for det, f.eks. gjennom rente og renters rente, så er det noen andre som må arbeide for det. Disse andre er i svært mange tilfeller kvinner. Av den halvparten av befolkningen som eier bare 4 % av total eiendom (figur 11), er de fleste kvinner. Langt på vei er det kvinner som må bære byrden av det økonomiske kaos og sosiale urettferdighet som forårsakes av det nåværende pengesystemet over alt i verden. Introduksjonen av et nytt pengesystem som tjener som et ”teknologisk sett forbedret varebyttesystem” kan meget vel forandre situasjonen til alle disse kvinnene dramatisk. På grunn av denne situasjonen er jeg forberedt på at kvinner vil utgjøre en høy prosent av dem som vil satse på et mer rettferdig valutamedium. Kvinner forstår hva det vil si å bli utnyttet. I etterkant av en overgang fra et pengesystem til et nytt og bedre, kan jeg lett se for meg at de vil involvere seg i bankvesen og investering i langt større grad. Dette ville skje fordi de ville ha forståelsen for at dette var ensbetydende med bærekraftig utvikling heller enn noe destruktivt, der de kan være aktive. Sist, men ikke minst, dette nye systemet passer inn i deres begrep av hva makt er langt bedre.

Menn er vant med den hierarkiske modellen der det er en allmektig topp og en maktesløs bunn. I dette systemet er det slik at den som er heldig å få en bit av kaka bryr seg ikke om at andre ikke får noe. Dette representerer kort sagt en vinn - tap situasjon. Kvinner på sin side oppfatter begrepet makt som noe som er grenseløst. Når noen bidrar med økt makt til en gruppe fører det til at alle i gruppen blir mektigere. Mao. en vinn – vinn-situasjon.

Et pengesystem som vokser i takt med voksende behov, men som stopper veksten når behovet er dekket, vil i det lange løp nesten alltid skape en vinn – vinn-situasjon for alle. Selv på kort sikt, i en krisesituasjon som vi i virkeligheten er i akkurat nå, vil dette være tilfellet. Det kvinner ønsker aller mest for seg selv og sine barn er ikke enda en ny og hard revolusjonær overgang som vi av lang erfaring vet skaper så mye lidelse, men en forandring som – om den kunne skje før et sammenbrudd – skjedde på en progressiv og myk måte.
 

KAPITTEL 4

Lærdom fra historien

Pengesystemet vårt er mer enn 2000 år gammelt. Det tyske ordet for penger, ”Geld,” reflekterer opprinnelsen til pengebegrepet, som var gull. Gull er et ganske ubrukelig metall om en ser bort fra materiale for å lage smykker, etc., men det ble det foretrukne metallet for å bytte varer og tjenester rundt 700 f. Kr. i det romerske imperium. Penger da betydde alltid et myntsystem. Dette var et begrep som seinere ble innarbeidet i den amerikanske grunnloven Mynter av gull og sølv (eller kvitteringer for disse i form av sedler) var det eneste lovlige betalingsmiddel i USA inntil 1934. Helt til vår tid har da mange mennesker – hovedsakelig de som ser ulempene med den praktisk talt ubegrensede muligheten som finnes for bare å fortsette å trykke penger – ønsket at man skulle gå tilbake til at penger skal være basert på verdien av eksisterende gullbeholdninger.

Da Silvio Gesell publiserte boka "Die Natürliche Wirtschaftsordnung" (Den naturlige økonomiske forordning) i 1904, omhandlet omtrent tre fjerdedeler dette temaet. (26) Ulik alle etablerte økonomiske eksperter på denne tiden forsøkte Gesell å bevise teoretisk med praktiske eksempler at gull som standard for penger ikke bare er unødvendig, men også står i motsetning til et velfungerende pengesystem som ikke benytter seg av renter.

I dag vet vi at gull ikke er nødvendig som basis for å lage penger. Det finnes nå ingen pengesystemer i veden som bruker gull som standard. John Maynard Keynes, som var velkjent med Silvio Gesells arbeider, hjalp i 1930-årene til med å eliminere denne barrieren for en velfungerende økonomi. Imidlertid overså han den andre essensielle faktoren - nemlig at renter burde erstattes av en sirkuleringsavgift på penger. Akkurat dette er den viktigste grunnen til at vi nå har store økonomiske problemer, og til at disse problemene vil gjenta seg med jevne mellomrom inntil man har forstått den grunnleggende årsaken.

For å vise hvor vanskelig det er å få en dyp forståelse for hva problemer med penger virkelig dreier seg om, har jeg valgt å vise til historiske eksempler for på den måten å kaste lys over fenomenet.
 

BRAKTEATEN – ET PENGESYSTEM I MIDDELALDERENS EUROPA

Mellom det tolvte og 15de århundre var det i Europa et pengesystem i bruk som kaltes “Brakteaten.” Pengene ble produsert av de enkelte byer, biskoper andre styringsinstanser. Disse pengene var et hjelpemiddel i byttingen av varer og tjenester i tillegg til at de tjente som et middel til å få inn skatter. Hvert år ble de tynne gull- og sølvmyntene inndratt av myndighetene, resirkulert til sammen to eller tre ganger, samtidig som de gjennomgikk en gjennomsnittlig devaluering på omtrent 25 %.

Ingen ønsket å holde på disse pengene og det vanlige var at folk i stedet for å samle penger, investerte i f.eks. møbler, solid bygde hus og kunst. Håpet var at de på denne måten kunne øke verdien på sin eiendom. Faktisk er det slik at mye av det ypperste vi finner i arkitektur og kunst ble skapt på denne tiden. “Fordi rikdom på penger ikke kunne akkumuleres skapte man virkelige verdier." (27)

Fremdeles ser vi på denne tiden i europeisk historie som et høydepunkt. Håndverkere jobbet fem dager i uken, “blå”-mandagen ble et begrep og levestandarden var høy. Knapt nok forekom det på denne tiden feider eller kriger mellom maktsentre. Likevel, folk mislikte at penger ble tapt med jevne mellomrom på en slik måte. Mot slutten av det 15de århundre ble den “evige” pennyen introdusert, og med den kom renter. Færre og færre individer tjente seg dermed rikere og rikere samtidig som økonomiske og sosiale problemer tiltok. Lærdommen fra dette eksemplet er at skattelegging bør skje separat og ikke forbindes med en sirkulasjonsavgift på penger.
 

WEIMAR-REPUBLIKKEN OG GULLSTANDARD


I Weimar-republikken (1924-33) hadde sentralbanksjefen Hjalmar Schacht et ønske om å skape en "ærlig" form for tyske penger, noe som i hans oppfatning var ensbetydende med at man gikk tilbake til en gullstandard. Siden han ikke disponerte nok penger til å kjøpe tilstrekkelig gull på verdensmarkedet til å tilsvare pengene som var i omløp, begynte han å redusere pengemengden. Den stadig synkende mengden av penger førte til at rentene steg, noe som i sin tur førte til at interessen for investeringer avtok. Banker gikk konkurs og arbeidsledigheten økte. Dette førte igjen til at framvekst av radikalisme og seinere fikk Hitler hjelp av disse forholdene i sin streben etter makt. Figur 17 illustrerer sammenhengen mellom økende fattigdom og radikalisme i Weimar-republikken.

Figur 17

Denne utviklinga forutså Silvio Gesell – selv om grunnene han antok avvek fra det som virkelig skjedde. Allerede i 1918, rett etter Første Verdenskrig da alle var opptatt av fred og mange internasjonale organisasjoner ble grunnlagt for å sikre freden, advarte Gesell med følgende i et leserbrev til utgiveren av avisen "Zeitung am Mittag" i Berlin: “På tross av det hellige løfte som alle mennesker har avgitt om at de ikke skal gå til krig igjen noen gang, på tross av håpet om en bedre framtid, har jeg dette å si: Hvis det nåværende pengesystemet, basert på renter og renters rente, forblir det som anvendes, tør jeg i dag å spå at det vil ta mindre enn 25 år før vi har en ny og verre krig. Jeg forutser den kommende utviklingen helt klart. Graden av teknisk utvikling vil raskt resultere i rekordstor industriproduksjon. Akkumuleringen av kapital vil skje raskt på tross av krigens store tap, og overproduksjon vil føre til lavere renter. Penger vil dermed bli samlet i kolossale mengder. Økonomiske aktiviteter vil avta og stadig større antall av arbeidsløse vil springe rundt i gatene ..... i de utilfredse massene vil ville revolusjonære ideer skapes samtidig som den giftige planten “supernasjonalisme” vil finne grobunn. Nasjoner vil ikke forstå hverandre, og krig vil på nytt være uunngåelig.” (28)

I ettertid kan vi slå fast at pengemengden ble minket av sentralbanken med den effekt at private samlet penger. Resultatet var forferdelig. Helt til denne dag ser det imidlertid ut til at lederne i bankvesenet er uvitende om medisinen for problemene de jobber med til enhver tid.


KAPITTEL 5

Pengereform i perspektiv av global forandring: Et eksempel på hvordan man kan oppnå forandring

Det faktum at denne boka konsentrerer seg om reform av pengesystemet som et viktig aspekt av den totale globale forandringen som vi ser er i ferd med å vokse fram, betyr ikke at den er viktigere enn alle andre aspekter i denne sammenheng. I hele sfæren, fra det organisasjonsmessige til det individuelle, fra det tekniske til det åndelige, er forandring tiltrengt.

Penger, hvordan de virker og hva de gjør med samfunnet, har konsekvent vært oversett på tross av at dette har representert en sentral brikke i puslespillet. Verken ekspertene eller de som er opptatt av alternativer til det nåværende pengesystemet ser ut til å bekymre seg om akkurat dette. Kanskje er penger ikke viktigere, men de er helt sikkert ikke mindre viktige enn andre faktorer som er relevante i temaet global forandring. Dette fordi penger angår alle.

EVOLUSJON I STEDET FOR REVOLUSJON

De tre reformene som foreslås i denne boka – reformer for penger, jordeiendom og avgifter – utgjør bare en liten del av alt det som er nødvendig for at planeten skal overleve. Likevel, disse tre reformene passer som hånd i hanske når det gjelder å skape et nytt og bedret forhold mellom mennesker og natur. Sosial rettferdighet, økologisk overlevelse og frihet er truet der vi godtar at samfunnsstrukturer som i seg selv er ødeleggende, motvirker disse målene.

De foreslåtte reformene kombinerer helt åpenbart fordelene som finnes både i kapitalisme og kommunisme. Videre unngår de manglene ved disse to systemene og forfekter “en tredje løsning.” Disse tre reformene ville tillate individuell frihet og vekst i et fritt marked, samtidig som den sosiale likheten ville utvikles. Utnyttelsen av de mange av noen få ville bli stoppet uten hjelp av lover og reguleringer og et “allmektig” byråkrati.

Kommunismen feilet fordi den i sin søken etter å sikre et eksistensminimum for alle frarøvet folk personlig frihet. På den andre siden finner vi at tendensen i kapitalismen i sin frie utnyttelse av land og kapital setter et eksistensminimum i fare for flertallet av befolkningen. Begge systemer har således gått for langt i sine forskjellige retninger. Det ene systemet har favorisert frihet fra sult på en måte som umuliggjør valg av livsstil, mens det andre har gjort personlig frihet til en topprioritet som bare kan oppnås av et fåtall. Begge systemer er delvis riktige, men begge har feilet i forsøket på bringe til veie forutsetningene for et godt menneskelig liv med ekte frihet.

Reformene som her er gjort rede for kan redusere offentlig inngripen og skape en økologisk økonomi der produkter og tjenester kan produseres i maksimale mengder på et maksimalt høyt teknologisk nivå. Dette ville være den billigste måten å gjøre det på og ha de største fordelene i et fritt marked.

Mens det fulle omfang av omdistribusjon av verdier gjennom et pengesystem er mindre synlig i høyt industrialiserte land enn i u-land, blir arbeiderne i den tredje verden de som betaler mesteparten av prisen for pengesystemet i den industrialiserte delen av verden. Selv om disse menneskene er de som lider mest er det lite trolig at ideene i denne boka vil komme til anvendelse først nettopp blant disse for di vi her finner små eliter som dominerer mht. penger, jord og politisk makt. Likevel, det finnes kanskje en mulighet for forandring i de små nasjonene i Europa. Skandinavia, for eksempel, der en majoritet av befolkningen er velstående og høyt utdannet kunne kanskje vise seg å være interessert i sosial forandring. Dette er akkurat hva pengereform dreier seg om. På FNs World Commissions Public Hearing i Moskva 11te desember i 1986 foreslo A. S. Timoschenko ved Instituttet for regjering og jus, på Det sovjetiske vitenskapsakademiet, at:

"Vi kan ikke lenger sikre et lands sikkerhet på bekostning av et annet lands. Sikkerhet kan bare være universell, men sikkerhet kan ikke bare være politisk eller militær, den må også være økologisk, økonomisk og sosial. Den må være i tråd med den samlede menneskehets søken."

(32) Menneskehetens kamp for sosial og økonomisk rettferdighet har vært lang og voldsom. Den har skapt skarpe skillelinjer i politikk og religion. Den har kostet mange liv. Det er av overordnet viktighet at vi forstår at ingen kan oppnå sikkerhet på andres bekostning, på miljøets bekostning. For å kunne virkeliggjøre dette behøves dype og praktiske forandringer i de sosiale strukturene våre. Forhåpentligvis vil de forandringene som er foreslått i denne boka bidra til at dannelsen av sikkerhet og rettferdighet for menneskene i vårt globale miljø slik at det langt om lenge kan erstatte revolusjon med evolusjon.

EN MULIG LØSNING FOR VÅR NÆRE FRAMTID

Forutsetningen for at pengesystemet kan reformeres er at store deler av en befolkning må innse at penger bare skal brukes som middel for bytting av varer og tjenester og være norm for priser, og ha konstant verdi. Hvis denne forståelsen blir omsatt i politisk handling må sentralbanken under direktiv av regjeringen pålegge en “parkeringsavgift” på penger i stedet for renter for å sikre at pengene er i omløp.

 

 

”PARKERINGSAVGIFTEN” VIL SKAPE ET NØYTRALT PENGESYSTEM

Som en metode for å sikre sirkulering ville “parkeringsavgiften” muliggjøre alle tiltrengte transaksjoner. Hvis det allerede finnes nok penger til å sørge for at alle transaksjoner kan finne sted, er det ikke nødvendig å tilføre ekstra penger. Ut fra dette resonnementet vil veksten i tilgjengelig pengemengde følge veksten i økonomien, noe som i sin tur også er i overensstemmelse med kurven for naturlig vekst (kurve A i figur 1).

Hvis noen har mer penger enn de trenger kan de når som helst sette dem i banken. Avhengig av tiden pengene er i banken vil parkeringsavgiften enten bli redusert eller opphevet. Figur 18 viser hvordan dagens renteskala ville byttes ut med en skala for parkeringsavgift. I tilfellet der pengene er plasser i bank for lang tid ville det bli null avgift. Brukskonti ville ha den høyeste avgiften.

Ansamlingen av penger i dette nye systemet kunne unngås langt enklere enn ved å lime på et slags frimerke på baksiden av sedlene slik de gjorde det eksperimentet i Wörgl. Flere løsninger har vært foreslått: En er et lotterisystem. Det ville sikre pengesirkulasjonen ved å inndra en spesiell kategori, på samme måte som det skjer i obligasjonslotterier.

Basert på dagens åtte (7?) kategorier (les: tyske DM 5/10/50/100/200/500/1000), f.eks., ville de åtte fargelagte ballene som representerer forskjellige verdienheter bli blandet med hvite baller som representerte ingen konvertering på en måte slik at - som et statistisk gjennomsnitt – en veksling av en kategori ville skje en eller to ganger årlig. Trekninger kunne arrangeres på f.eks. den første lørdagen hver måned. Med en gang en kategori er trukket kunne vekslingen forgå ut måneden. Den trukne pengekategorien ville altså forbli gyldig som betalingsmiddel ut denne måneden. Man må huske på at den gjeldende avgiften ville måtte trekkes fra verdien av disse pengene.

En annen mulighet er å kunne veksle inn de verdiløse sedlene mot betaling av vekslingsavgift i bank eller på postkontor. Fordi ingen liker å betale avgifter ville alle begrense sin bruk av klingende mynt til det mest nødvendige, og ekstra penger ville bli satt inn på konto. Innvekslingen kunne forenkles ved at man ga nye kategorier av sedler ny farge og størrelse. Nye gule 100 DM-sedler ville etterfølge gamle blå sedler som ikke lenger ville være i sirkulasjon. Skjuling av foreldede sedler kunne unngås ved at man laget de nye sedlene noe lengre eller bredere slik at hver ugyldig seddel i en seddelbunke ville stikke seg ut uansett hvor tykk bunken var.

Ulik penger med pålimte merkelapper, eller “frimerkepenger” (stamp money”) har trekking av pengekategorier den fordelen at det ikke finnes behov for å trykke nye penger. Vi ville beholde de samme pengene hele tiden, og utgiftene med et slikt system ville ikke overstige utgiftene vi i dag har når sedler skiftes ut.

I dette nye nøytrale pengesystemet har banker det samme pålegget om å holde pengene i sirkulasjon ved å gi dem til de som trenger dem. Hvis kunder har rentefrie penger på konto og ikke låner ut pengene eller overfører dem til sentralbanken eller en lokal bank, må de betale avgift for å stoppet, “parkert”, pengene. De som mottar kreditt betaler ingen rente utenom avgift til banken og risikopremie, sammenlignbar med det som betales i dag når man låner penger i bank. Disse to til sammen beløper seg til omkring 2,5% (1991 i Tyskland) av den gjennomsnittlige kostnaden ved kreditt. I Sveits utgjør disse to avgiftene omkring 1,5% av gjennomsnittlig kostnad ved kreditt. I land med industriell utvikling er den samme prosenten til sammen to til tre ganger så høy.

KAPITTEL 6

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe til i en overgangsperiode?

Den største hindringen for å forandre pengesystemet er at bare få mennesker forstår problemene dagens system forårsaker og enda færre vet at det finnes en løsning. Likevel, etter oktober i 1987 da 1,5 trillioner dollar simpelthen forsvant på Wall Street har folk vært mer åpne for å lytte. Informasjon om hvordan rente og renters rente fungerer representerer et første steg på veien mot forandring. Å være i stand til å diskutere løsningen og dens forskjellige implikasjoner er det neste skrittet.

VÆR INFORMERT OG VÆR MED PÅ Å ØKE ANDRES OPPMERKSOMHET OM DETTE

Begynn med familie og venner for å få erfaring i hvordan du kan best forklare temaet. Gå så over til å diskutere med folk du kjenner mindre, og etter det skal du ikke nøle med å presentere ideene for banksjefer, forsikringsagenter, journalister og mediafolk. Lang erfaring i å samtale med profesjonelle aktører i pengemarkedet har vist meg at det ikke finnes virkelige problemer når man forsøker å få disse til å lytte bortsett fra mentale blokkeringer skapt av utdanning og begrensede teorier mht. hva penger er og hvordan de bør fungere.

Vær oppmerksom på at penger er noe av det viktigste i livet for mange mennesker. Derfor er penger nært forbundet med folks selvoppfatning og hvordan de oppfatter verden. Sjenerøsitet eller grådighet, åpenhet eller isolasjon, varme eller kulde – hvordan folk oppfører seg vil reflektere deres holdninger til penger. Ofte er det svært vanskelig å betrakte penger som et isolert fenomen. Uansett, du må forklare hvordan renter akkumulerer rikdom før du går over til å si noe om symptomer i sosiale henseende og i politikk. Hvis du ikke går fram på denne måten vil hele diskusjonen bli vanskeligere. Vær oppmerksom på at pengereform, på tross av at penger er forbundet med mange problemer, ikke automatisk vil kurere alt som ikke er bra. De fattige, de gamle, de syke eller andre som har behov for sosial stønad vil ikke uten videre få noe ut av en reform Men det vil bli lettere å hjelpe disse gruppene. Spesielle sosiale hjelpeprogrammer vil fremdeles være nødvendige. Det samme gjelder områder som økologi, miljøhensyn, etc. Hvis du bare lytter på nyhetene daglig og hører om hva som skjer i verden vil du i økende grad bli overbevist om nødvendigheten og hensiktsmessigheten med forandring av pengesystemet. Alle som har kunnskap om løsningen har ansvar for at denne blir gjort kjent.

EKSPERIMENTER

Den viktigste forutsetningen for å kunne prøve ut en pengereform uten renter ville være å arrangere ”virkelighetseksperimenter.” Slike eksperimenter ville gi oss en ide om hvordan reform kan fungere i det praktiske liv i stor skala.

Regioner eller land som er interesserte burde fortrinnsvis koordinere sine forsøk for å få mer pålitelige resultater i økonomisk, sosialt og kulturelt henseende. Områdene som velges ut må være store nok til å kunne brukes som referanse for hele landet. Det ville således være ønskelig å ha et høyt nivå av selvstyre. I praksis betyr dette at mange av varene og tjenestene som normalt trenges i området burde være tilgjengelige.

En annen mulighet ville være å velge ut et område som har vanskelige økonomiske forhold. – noe som vanligvis er resultat av for ensartet næringsliv – og dermed skape grunnlag for et mer differensiert og stabilt pengesystem med den nye reformen. Dette siste forslaget er kanskje det mest realistiske fordi folk i økonomisk ustabile områder vanligvis er mer åpne for nye ideer, og spesielt når de erfarer at de – som i tilfellet Wörgl – har alt å vinne og ingenting å tape i prosessen. På den annen side, et område som er økonomisk og sosialt blomstrende med et variert næringsgrunnlag, kunne også helt klart se fordelene med en reform, og fordelene kunne faktisk komme enda fortere til syne her.

Det må tilføyes at den største gyldigheten for hva en reform ville bety oppnås ved å lage eksperimenter i flere områder med varierende sosiale og økonomiske forhold.

START ET LOKALT SYSTEM FOR BYTTING AV VARER OG TJENESTER

Av alle forsøk på å bytte varer og tjenester uten benyttelse av det nåværende pengesystemet, er det som Michael Linton startet på Vancouver Island i Canada det som er lettest å tilpasse i et hvilket som helst lokalt område, og er dermed det alternative pengesystem som er best kjent. LET (Local Exchange Trading) System fungerer ganske enkelt som et system med kontoer for ”grønne” dollar uten avgift, men med en liten avgift for hver transaksjon Folk avtaler hvor mange grønne og hvor mange ”normale” dollar noe skal koste hver gang de handler. I neste omgang sender de over sine fordringer og skyld til en datasstyrt regnskapssentral. Grensen for den enkeltes evne til kreditt kan fastsettes helt til å begynne med og eventuelt justeres seinere slik at risikoer for alle deltakerne er minimale. Det er åpenbart at jo flere som deltar jo nyttigere er det for alle.

Ved hjelp av dette eksperimentet ble en ung tannlege hjulpet til å etablere praksis på et lite sted ikke langt fra Vancouver. Lokalsamfunnet bygde et hus og operasjonslokale, stort sett finansiert med grønne dollar. Dermed kunne den unge tannlegen behandle sine kunder for en viss prosent i grønne dollar. LET-systemene fungerer tilfredsstillende i begynnelsen, men i noen tilfeller har problemer eller kollaps forkommet. (29) Dette har skjedd som resultat av at overskudd eller underskudd har bygd seg opp. Noe av dette skyldes at uten en sirkulasjonsavgift på penger blir ikke pengeeierne motivert til å holde pengene i ”bevegelse.”

Likevel, det synes fornuftig å støtte eksperimenter med forskjellige forutsetninger for å sirkulere pengene utenom det etablerte pengesystemet slik at folk kan begynne å forstå hensikten med penger og hvordan de fungerer. Praktiske eksperimenter er bedre som læringsarenaer enn bøker og foredrag

STØTT ETISK INVESTERING

Et umiddelbart steg alle kan foreta er å sørge for at de pengene man måtte ha til overs blir investert etisk forsvarlig. Ettersom flere og flere amerikanere har innsett at investeringer har sosiale og moralske implikasjoner, har etisk riktig investering blomstret i USA og blitt en bevegelse som omfatter mange millioner dollar. Hazel Henderson sier det slik, "et økende antall mennesker har stått på dørterskelen hjemme og kjent lukten av forråtnelse, og de kunne ikke lenger holde ut å la deres egne penger gjøre ting som stod i et motsetningsforhold til hva de ønsket å bruke livet på.” (30)

Investorer som foretar etiske investeringer ser på hva de betyr for økonomiske og sosiale forhold. Mennesker som Robert Schwartz, en av de tidlige pionerene i dette markedet, begynte med å eliminere fra sine lister for mulige investeringsobjekter foretak som er store underleverandører for militærindustri, de som hadde et rykte for å utnytte sine ansatte, de som forurenser - atomkraftanlegg inkludert i tilfelle de er miljøskadelige, - og de firmaene som gjør sine tjenester tilgjengelige for regimer som undertrykker sine borgere, f.eks. det i Sør-Afrika. (31)

Bevissthet om miljø er ikke bare et sentralt tema i en moralsk sammenheng, men i mange tilfeller er det direkte lønnsomt å investere slik at det gagner miljøet, noe som vanligvis er resultat av hensynsløs plyndring av naturresurser. Atomkraftanlegg for eksempel, har vist seg å være et dårlig investeringsobjekt for amerikanere pga. sine store behov for kostbar opprensing forårsaket av ulykker. Alternativ energi har imidlertid opplevd gode tider i det siste. Den største fordelen med etisk investering er imidlertid at den kan gjøres uten videre. Uavhengig av når vi foretar reformer av pengesystemet er etisk investering en glimrende ide i et hvilket som helst pengesystem.
 

KAPITTEL 7

Eksempler fra dagens virkelighet: Tilsynekomsten av en ny økonomi

Det finnes to hovedhindringer som stopper en praktisk overgang far dagens rentebaserte pengesystem til et system som tjener alle. Først: Bare få mennesker synes å forstå problemet, og dernest er forsøkene med det nye pengesystemet spredt “tynt” utover verden når man ser på effekten dette systemet har sammenliknet med det tradisjonelle. Likevel, ser man på de forsøkene som finner sted som en gruppe, er det ikke bare oppmuntrende å se at dette er noe man kan gjøre uten å vente, men det gir også et inntrykk av hva en overgang vil se ut som når man betrakter fenomenet ”nedenfra og opp.” Hvis mange nok forstår hva dette dreier seg om og hvilken risiko man er i ferd med å løpe med det “normale” pengesystemet, ville det være mulig å skifte system uten statelig hjelp. Modellene som vil bli diskutert i det følgende er forskjellige fra hverandre mht. funksjoner – sparebanker på den ene siden og bytting av varer og tjenester på den andre, i tillegg til bredden som varierer fra lokalt til nasjonalt nivå.

På lokalt nivå er det slik at det kanadiske LET System tilbyr rentefrie midler for bytting av varer og tjenester til grupper, lokale områder, landsbyer og forsteder med 20 til 5000 innbyggere. Det sveitsiske WIR - Wirtschaftsring (= økonomisk kooperativ) - demonstrerer hvordan et praktisk talt rentefritt regnskapssystem for bytting av varer og tjenester kan bety vesentlige fordeler for små og middelstore firmaer.

Det danske og det svenske JAK-systemet tilbyr muligheter for rentefrie lån og innskudd i sparebank med betingelser som er betydelig bedre enn i kommersielle banker. Samlet sett ser vi at disse modellene beviser at et rentefritt system som tjener nøyaktig de samme funksjoner som det vanlige systemet med renter, er fullt mulig. Det er åpenbart at disse alternative systemene har livets rett – hvis ikke ville de opphøre å eksistere.

LET-SYSTEMET

I hver landsby, by og region er det mennesker som ikke får brukt sine evner og ressurser på grunn av det økonomiske systemet. Dette på tross av at det er behov for det som disse menneskene kan yte. Et byttesystem som averterer ved hjelp av oppslagtavler, aviser, databanker, radio eller andre kanaler, ville bokstavelig talt berike samfunnslivet og gi disse menneskene en sjanse til å tjene hverandre og samfunnet uten at man behøvde å gå veien om det vanlige pengesystemet.

Av alle modeller for bytting er LETS den som er mest utbredt. Det finnes allerede hundrevis av avleggere av dette systemet i USA, Australia, Europa, New Zealand og mange andre land. Det første ble som allerede nevnt iverksatt av Michael Linton i januar 1983 i Comox Valley, Vancouver Island, British Columbia, i Canada. I 1990 hadde organisasjonen rundt 600 medlemmer med en årlig omsetning $325,000 "grønne" dollar. Disse grønne dollarene er betalingsenheten i LET-systemet, og har samme verdi som vanlige kanadiske dollar.

Uansett hvor mye en person er forberedt på å betale for en tjeneste så blir beløpet kreditert kontoen til den som utfører tjenesten og belaster kontoen til den som kjøper. Renten løper ikke på noen av disse kontoene. Siden verdien av den grønne dollaren er lik den vanlige kanadiske dollaren vil inflasjon virke som en kontroll av pengenes sirkulering fordi ubrukt kreditt devalueres i samme takt som inflasjonen. Og da alle er ansvarlige for kooperativ skyld – de utestående fordringene – er det en viktig forutsetning at medlemmene i kooperativet kjenner hverandre og stoler på hverandre.

Anvendelse av et LET-system i et begrenset område i begynnelsen kan være fornuftig til flere mennesker lærer å kjenne det nye systemet og ansvaret som følger med. Det er beklagelig at man hittil ikke har kunnet betale skatt med grønne dollar. Hvis dette var mulig ville kommunen bli en av partene i LET-systemet og kunne således finansiere investeringer med grønne dollar.

Fordelene er åpenbare. Lokale produsenter blir mer velstående og stat og kommune får tilgang til nesten uhørt billig jobbskapning. Når det gjelder det juridiske er det i de fleste land ingen problemer for LET-systemet, og heller ikke går det på tvers av statens monopol til å trykke penger, ganske enkelt fordi det ikke representerer mer enn en lokal byttehandelklubb eller et regnskapssystem. LETS fyller et gap i markedet som er skapt av et økonomisk system som alltid er på jakt etter billigst mulig produksjonsforhold og ødelegger på det viset den lokale autonome strukturen. Det er sant at et fritt verdensmarked har sine fordeler og det har skapt den velstanden vi kjenner mange steder i verden. Det må likevel ikke glemmes at denne velstanden er skapt på bekostning av arbeiderne i lavkostland i den tredje verden, på bekostning av ikke-fornybare energikilder, og på bekostning av stabiliteten i regionale økonomiske strukturer.

Nettopp på grunn av dette er det viktig å fornye lokal og regional økonomi. Økonomisk berg- og dalbane internasjonalt kan nøytraliseres bare hvis en regions interne økonomi er stabil og samtidig i balanse med global bytting av varer og tjenester. Jo sterkere den totale økonomien er, jo sterkere vil de forskjellige delene av den være. På dette viset er LETS et lokalt basert svar på makten store foretak og statsmonopoler har som har vist seg å utgjøre store trusler for små politiske og økonomiske strukturer. LETS er immun mot tilbakeslag i lokal og internasjonal økonomi, gjeldsrenter, tyveri og mangel på kapital. Dagens pengesystem kan kollapse, dollaren eller den tyske marken kan devalueres arbeidsledigheten kan øke, men den grønne dollaren vil fremdeles fungere som før fordi den er 100 % garantert av arbeid og varer, og den fungerer så lenge folk samarbeider om direkte bytting av varer og tjenester. Den største fordelen er at den ikke kan brukes til spekulering og i den hensikt å gjøre seg rik.

Fordelen med LETS er at systemet er begrenset bare av den tid og energi en person er beredt å investere. De nevnte egenskapene kan være avgjørende kriterier for introduksjonen og en større utbredelse og bruk av LETS i tider når renten er høy og penger er i manko i markedet. Erfaring har vist at folk som vanligvis er ekskludert fra markedet viser seg å bidra med uvanlige talenter når de blir medlemmer av LETS. Deltidsjobbing og jobbing på timebasis som f.eks. sitte barnevakt, hagearbeid, vindusvasking, fruktplukking og rydding etter vinteren, er eksempler på tjenester innen LETS.

I begynnelsen møtte LETS betydelig motstand. Venstreradikalere mistenkte det for å være et plott iverksatt av det politiske høyre som på sin side trodde at kommunistene forsøkte å ta over. En del forretningsfolk trodde også at det var et knep for å stjele penger. Menn syntes å være de mest mistenksomme mens kvinner hadde en tendens til å være mer pragmatiske. ”Vi ville se om systemet virket i praksis, og i tilfelle, hvorfor skulle vi ikke bruke det”? Medlemmer av systemet var fascinert fordi det var lett å anvende og fordi det hadde et selvregulerende vekstpotensial som er avhengig av antall transaksjoner systemet er i stand til å absorbere.

LETS kan enkelt kombineres med det eksisterende pengesystemet. Opphavet til den grønne dollaren er totalt desentralisert og den forbinder sine røtter med kreativiteten til den som tjener den. Hver enste transaksjon med denne dollaren oppmuntrer til lokal utvikling av ressurser for den ikke kan forlate det lokale området og kan således ikke brukes til å kjøpe f.eks. biler fra Japan eller kjoler fra Hong Kong. En arbeidsledig mor fra Courtney uttrykte sin tilfredshet med dette med følgende ord, "... dette får meg til å føle at jeg gjør noe for lokalsamfunnet mitt fordi hver gang jeg handler noe for grønne dollar vet jeg at jeg hjelper noen med deres økonomiske situasjon."
 

NETTVERKET WIR OG ANDRE LIKNENDE FORBUND

I Sveits har det siden 1934 eksistert et landsomfattende valutanettverk med det formål å hjelpe sine medlemmer med rimelig kreditt slik at omsetning og profitt kan styrkes. WIR (Wirtschaft = ”økonomi” på tysk) ble grunnlagt av folk som var interesserte i det frie pengesystemet, det såkalte "Freiwirte" (Frie Økonomer). Som et valutasystem fungerer WIR på samme grunnlag som LET-systemet, og i likhet med klubber for byttehandel er det et sentralt kontor som kontrollerer et regnskap uten penger. Kontantuttak er ikke tillatt, og dermed kan kreditt være rentefri.

I 1990 hadde WIR 53,730 medlemmer, 16,788 offisielle kontoer og en halvårlig omsetning på omkring 800 millioner WIR (pengeenheten). Som betalingsmiddel har WIR samme verdi som den sveitsiske franc. WIR-penger skaper et behov for informasjon for å kunne lage en forbindelse mellom varer og etterspørsel, og derfor publiserer den administrative enheten et månedlig magasin i tillegg til tre kataloger årlig. Disse presenterer varer og tjenester som er tilgjengelige i systemet.

WIR definerer seg selv som et støttesystem for middelstore bedrifter i konkurranse med sterkere og større foretak og hjelper dem samtidig med å stagge økende offentlig kontroll. Organisasjonen er strukturert som en bank og har sitt hovedkontor i Basel og syv regionale kontorer utover landet, med et totalt antall ansatte på 110. Innbetalinger gjøres med sjekker ikke ulik vanlige banksjekker, kredittkort og betalingsblanketter slik man finner dem i en vanlig bank. Alle transaksjoner er kreditert eller debitert gjennom det sentrale kontoret. Sparekontoer tjener ikke rente, og lån er pålagt bare en minimal avgift. Penger ”skapes” ved at transaksjoner gjøres på nøyaktig samme måte som beskrevet i LET-systemet. Forskjellen er bare at WIR er et nasjonalt system og begrenset til forretninger. I 1990 ble kostnaden ved å drive WIR-organisasjonen dekket ved å innhente medlemsavgift på 8 sveitserfranc fire ganger i året, pluss en kostnad på 0,6 – 0,8 % for hver transaksjon.

På tross av suksess gjennom 60 år i Sveits har ikke det kooperative byttehandelsystemet blitt kopiert i noe annet europeisk land. Det finnes flere grunner til dette: I Tyskland i 1934, etter et ukjent antall clearingkontorer, clearingorganisasjoner og valutabanker, som i all hovedsak var organisert i henhold til prinsippene for WIR-ringen og som hadde tiltrukket seg mange aktører blant vanlige mennesker, ble en undersøkelseskommisjon under ledelse av herr Schacht (daværende tysk sentralbanksjef) nedsatt. Denne dikterte et lovverk mot ”misbruk” av pengeløse betalingssystemer (i 1934). Paragraf 3 i dette lovverket stadfester således at uttak av penger må være mulig fra ethvert regnskapssystem. Dette berørte nettopp kjernen i ringene som samarbeidet om valuta. Etter dette juridiske nederlaget og på tross av så mange andre problemer var det ingen som forventet at en kommersiell byttehandelklubb ville bli etablert i Frankfurt/Main, hovedbanksenteret i den tyske republikken. "Barter Clearing and Information"-gruppen (BCI), selv om den tilbød langt dyrere tjenester enn WIR-ringen, opplevde suksess fra begynnelsen. Men i stedet for en årlig medlemsavgift på SFr 32 ($18) forlanger BCI 480 tyske mark (omtrent $300) det første året for medlemskap. Videre, mens WIR tar 0,6 – 0,8 % for hver transaksjon, tar BCI fra 1 til 2 %.

BCI er ikke offisielt ansett av styret i den tyske nasjonalbanken som bank fordi den bare ordner med varer og bytting av tjenester og bruker penger bare for å kalkulere verdien på transaksjoner. Omsetningen i 1990 var DM 102,000,000, derav var 30 millioner byttehandelavgifter. Til forskjellig fra WIR har BCI et kontor for rådgivning til sine kunder. Man kontrollerer også at selskaper ikke har negative budsjettbalanser i for lange perioder. Etter 12 måneder må en konto i minus komme i balanse. Dette muliggjør at de som har konti med positiv balanse å forlate systemet og samtidig heve det overskytende i tyske mark etter seks måneder. Denne ordningen imøtekommer krav fra tyske kredittlover, problemet med ikke-veksling av WIR-penger til SFr, og det at medlemmer i WIR som vil ut av systemet ikke kan gjøre dette fordi de har konti med overskudd etter å ha bidratt med tjenester og varer for andre WIR-medlemmer.

J.A.K.-KOOPERATIVE BANKER I DANMARK OG SVERIGE

J.A.K. står på dansk for land (jord), arbeid og kapital, og er en bevegelse som startet i Danmark i 1930-årene. Akkurat på denne tiden var en mengde danske bønder i dyp gjeldskrise, og selv om gårdene deres var produktive kunne de ikke makte å beholde sine eiendommer. Sammen med forhandlere og produsenter dannet bøndene sitt eget rentefrie penge- og banksystem. Det ble snart klart at dette systemet gjorde gårdene lønnsomme igjen. Likevel, i frykt for at systemet skulle spre seg forbød den danske regjeringen det nye pengesystemet fra 1934 til 1938.

I dag er disse ideene i Danmark og Sverige – etter å ha blitt tatt i bruk igjen på 60- og 70-tallet – omtrent de samme med liknende utlånsfordeler, men de benytter seg av forskjellige organisatoriske metoder. I Danmark er JAK-bankene små og tilbyr standardtjenester, mens man i Sverige lar systemet operere gjennom postens banktjeneste.

Det langsiktige sosiopolitiske målet til det svenske JAK-kooperativet er å gjøre renter unødvendige slik at økonomi kan fungere i balanse med naturen, uten inflasjon og arbeidsløshet. Medlemmer finnes over hele landet. Tidlig i 1991 hadde organisasjonen 3,900 medlemmer og en omsetning på 34 millioner SEK (omkring 15 millioner dollar). Allerede i 1993 hadde medlemstallet steget til 38,000 og en omsetning på 600 millioner SEK. Siden alle sparer i minst like stor grad som de låner penger er det åpenbart at systemet totalt sett ikke kommer ut av balanse.

 

 

Figurene 19 og 20 viser to eksempler på lån, hvert med forskjellig størrelse, slik betingelsene vil vise seg i vanlig bank sammenliknet med JAK over samme låneperioder. (33) Det er åpenbart at alle tjener på at gjensidig sparing og utlån ikke omfattes av renter. Å delta i JAK-systemet opp til det totale beløpet for et lån er uten tvil det mest fornuftige. Noen deltakere sparer frivillig mer enn det som kreves, og bidrar dermed til at de som trenger å låne før de begynner å spare, har muligheten til dette. De som bare er interesserte i å spare vil imidlertid tape penger gjennom inflasjon, og derfor finnes det ikke mange av disse innen JAK. To eksempler er gjengitt på side 125 (figur 19) og 126 (figur 20). De viser et lite kortsiktig lån og et større langsiktig. Alle beløp er gjengitt i SEK.

EKSEMPEL 1: Et lån på SEK 17,000 over tre år til 3,4 % effektiv rente er fordelaktig sammenliknet med det samme lån i bank til 16,1 %.

EKSEMPEL 2: En større kreditt på SEK 399,640 ville koste 1,7 % over 20 år, sammenliknet med en gjennomsnittlig kostnad i bank på 13,1 %.

I begge tilfeller har låntakerne i JAK ikke bare bedre betingelser, men også en betydelig pengebeholdning på 60 % av det opprinnelige lånet på det tidspunkt lånet skal være innfridd. I januar 1990 fastslo ministeriet for islamske affærer i Kuwait at JAK-systemets prinsipper var forenelig med islamske økonomiske prinsipper. Siden har man sett at en betydelig andel av JAK-medlemmene er av arabisk herkomst. Å anvende JAK i Sverige er mulig rent juridisk ved at en registrert forening har rett til å ta seg av og administrere innskudd og transaksjoner.

FORDELER OG ULEMPER VED ALTERNATIVE PENGE- OG KREDITTSYSTEMER

Ringer for valutasamarbeid, byttehandelklubber og sparebankinstitusjoner er bare på begynnerstadiet i en ny økonomi fordi de tilbyr fordeler til et begrenset antall medlemmer. Uten fordeler ville ingen benytte seg av dem. Varer og tjenester verd til sammen 2 milliarder amerikanske dollar blir årlig byttet i byttehandelsklubber i USA. Tar man samtidig med et økende antall transaksjoner basert på byttehandel i Øst-Europa og Vest-Europa, industrialiserte land og utviklingsland, anslås det totale omfang av handel gjennom varebytting til et sted mellom 10 og 30 % av verdenshandelen. Overalt tillater handel gjennom varebytting et tilleggsvolum av handel som ellers ikke ville ha kunnet finne sted innen det tradisjonelle pengesystemet. De fundamentale trekkene ved varebytte eller byttehandelsystemer er de samme over alt.

Medlemmer eier en konto ved et sentralt kontor. Konti holdes i clearingenheter som er dannet for å betjene det alternative pengesystemet (grønne dollar, WIR, etc.) og verdien av disse er identisk med den nasjonale pengeenheten. Overtrekk av konti opp til et visst beløp er tillatt, og slik blir medlemmer med overskudd på konto de facto utlånere. Positive kredittbalanse tjener ingen rente, lån er rentefrie eller renten (sammenliknet med markedsrenten) er svært lav. Innskudd av penger er i noen tilfeller tillatt, og uttak av penger er ikke tillatt eller begrenset.

Medlemmer informerer det sentrale kontoret om transaksjoner per telefon, i brevs form, eller per e-post. Det sentrale kontoret administrerer alle overenskomster. Driften av det sentrale kontoret skjer enten gjennom årlige bidrag eller/(og) en avgift per transaksjon betalt av kjøper og/eller selger. Deltakerne fastsetter selv prisen på clearingenheten.Det sentrale kontoret kan bestemme at det finnes en reserve for å garantere lån mot tap eller mislighold.

Det sentrale kontoret er ansvarlig for å koordinere og informere medlemmene om behov for kreditt og utlån. Det er unødvendig å tilføye at systemer for byttehandel og valuta, spesialisert som de er på lokalt, nasjonalt eller internasjonalt nivå, har dratt stor nytte av den nye informasjonsteknologien. Begrepet som omfatter fri bytting av varer og tjenester slik det var forestilt av Gesell og Proudhon, er i dagens samfunn mye enklere å praktisere fordi informasjon kan overføres raskt fra ett sted til et annet hvor som helst i verden.

Det er viktig at man forstår at byttehandelklubber reverserer dagens prinsipper innen banksystemet. De nye prinsippene belønner den som benytter seg av bytting av varer og tjenester uten bruk av rentepenger, og straffer de som velger å stoppe pengestrømmen fordi de har mer enn de trenger. Det lønner seg ganske enkelt ikke å beholde grønne dollar eller WIR på konto fordi det ikke finnes renter å tjene på dette. Skulle gruppen som benytter byttehandelsystemet være representativ for det totale markedet ville dette mikrokosmiske systemet fungere godt. En økonomi som består av hundre desentraliserte byttehandelklubber ville måtte betale kun kostnaden for clearing og informasjon i stedet for den store byrden forårsaket av renter.

Erfaring tilsier at overdrevent utlån, dvs. negative konti over lang tid, kan være like så uheldige som stor forekomst av sparing, dvs. konti med positiv balanse over lang tid. For å forhindre førstnevnte kan en tidsfrist for å bringe en ekstremt negativ konto i balanse innføres. Man kunne f.eks. avtale at negative balanser må betales med normal pengeenhet inn i et forvaltningsfond etter ett år, inntil balanse på kontoen er oppnådd. For å forhindre stor sparing kunne man anvende en parkeringsavgift på penger for på den måten oppmuntre folk til å gjøre seg av med sine sparepenger. Mange valutaringsystemer har en tendens til å stagnere fordi for mange medlemmer sparer for mye. LET-systemet i Comox Valley og i andre områder vokste i omfang inntil plutselig et visst punkt var nådd da muligheten for fornuftige investeringer ikke var til stede lenger. Likevel, økonomisk aktivitet ville bli gjenopptatt øyeblikkelig når kreditt ble tilgjengelig for medlemmene. Derfor bør veksling av penger knyttes til en banktjeneste. For å forenkle bankprosedyrer for de med store overskudd på konto, og for å forenkle avtaleverket for dem som søker om kreditt, ville det være mulig å etablere kreditt i grønne dollar (eller enheten for byttehandel). Store risikoer i forbindelse med utlån ville måtte bedømmes etter behov og dekkes med risikopremier og bringes i balanse med positiv kredittbalanse. Belønningen for den som holder penger på konto ville ikke bestå i tjening av renter, men heller i muligheten for å ha pengene på sparekonto uten å tape. Med hensyn til dette ville en parkeringsavgift på penger gi systemet en drivkraft som likner det rente gir. Det som ville forsvinne ville være de mange avdragene på lån og sammen med disse den usunne veksten av det økonomiske systemet og den ensidige rentebaserte fordelen for utlånerne slik vi kjenner dette i dag.

To viktige problemer bør nevnes:

(1) Det første er skatteunndragelse. Dette var et merkbart problem blant medlemmer av byttehandelklubber i USA for noen år siden. Resultatet av dette var at lover ble laget som tillot skattemyndighetene å kontrollere konti til medlemmer i byttehandelklubber.

(2) Dette ledet imidlertid til et nytt problem, nemlig den grunnlovfestede retten til privatliv. Et perfekt sentralt bokholderi ville ikke bare representere et ideelt instrument for økonomiske transaksjoner, men også et ideelt kontrollorgan for totalitære regimer. Et slikt kvalitativt og kvantitativt middel for informasjonstjenester har vært drømmen for samfunnsplanleggere både i øst og i vest. Allerede i 1897 foreslo Solvay et økonomisk system uten penger basert på sentraliserte konti som kunne registrere hver lille bevegelse hos kontohaverne – og faktisk tegne et kart av deres liv og forbindelser. I det 19de århundre var det fremdeles teknisk umulig å håndtere all informasjonen som dette innebar, men som alle vet, denne situasjonen er nå drastisk forandret.

Et pengeløst system ville innbære den muligheten at et diagram kunne skapes for alle individer ved å se på deres aktivitet i den økonomiske sfæren, dvs. transaksjoner i forbindelse med bankkonti. Vi ville etter hvert forstå at et statsmonopol kombinert med et pengeløst økonomisk system kunne være svært farlig for personlig frihet.

Som en oppsummering ønsker jeg å gjenta mitt forslag: Kombinasjonen av en valutaring som f.eks. LET-systemet eller WIR-valutaring – med et sparebankforbund i likhet med f.eks. JAK-systemet, men basert på en parkeringsavgift for penger eller incentiv for sirkulering av penger for å avhjelpe alle nødvendige transaksjoner. Dette eksisterer ikke i dag selv om det ville være svært enkelt å få til ved å kombinere disse to systemene på grunnlag av den lange praktiske erfaringen en har med dem. Slik kunne et rentefritt pengesystem skapes, og det kunne brukes til alle formål som det vanlige pengesystemet brukes til:

(1) Veksling
(2) Utlån
(3) Sparing

Varierende forsøk med alternative pengesystemer er politisk meningsfylte fordi de hjelper oss å forstå hvordan penger fungerer og hva som er hensikten med penger i våre liv. Praktiske erfaringer er viktige fordi de inspirerer mennesker til forandring på bredere basis. Uheldigvis har ingen av disse forsøkene forandret hovedproblemene dagens pengesystem har forårsaket i verdensøkonomien. Derfor bør fundamental monetær forandring på nasjonalt og internasjonalt nivå for å skape en rettferdighet i verden ha høyest politisk prioritet.
 

REFERANSER

(1) Dette tallet er tatt fra Eckhard Eilers, Rastede 1985
(2) Eilers, ibid
(3) Intervju med Alfred Herrhausen i Der Spiegel, nr. 25 Hamburg 1987, s. 59: "Ich sehe die Risiken ganz Genau"
(4) Helmut Creutz: "Wachstum bis zum Crash", Schriftenreihe zum Thema Geld, hefte nr. 4, s. 2
(5) Dieter Suhr: Geld ohne Mehrwet- Entlastung der Marktwirtschaft von monetären Transaktionskosten. Fritz Knapp Verlag, Frankfurt/Main, 1983
(6) Silvio Gesell: Die natürliche Wirtschaftsordnung. Rudolf Zitzmann Verlag, Nürnberg, 1904 (9.opplag 1949), s. 235-252
(7) Gesell, ibid
(8) Dieter Suhr: The Capitalistic Cost-Benefit Structure of Money - An Analysis of Money's Stuctural Nonneutrality and its Effects on the Economy. Springer Verlag, Heidelberg 1989
(9) Werner Onken, "Ein vergessenes Kapitel der Wirtschaftsgeschichte: Schwanenkirchen, Wörgl und andere Freigeldekseprimente", Zeitschrift für Sozialökonomie, nr. 58/59, mai 1983, s. 3-20
(10) Fritz Schwartz, Das Eksperiment von Wörgl, Genossenschaft Verlag, Bern, 1952
(11) Schwartz, ibid
(12) Hans R.L. Cohrssen, "The Stamp Scrip Movement in the USA", i Suhr, op. cit., s. 113-116
(13) Cohrssen, ibid, s. 116
(14) Yoshito Otani: Ausweg, bind 3, "Die Bodenfrage und ihre Lösing", s. 18-20, Arrow Verlag Hamburg, 1981,
(15) Henry George, Progress and poverty, s. 169-175, San Francisco 1879
(16) Gesell, op.cit.,s.77-122
(17) Otani, op. cit., s. 29-40
(18) Pierre Fornallaz, Die ökologische Wirtschaft. AT Verlag, Stuttgart 1986
(19) Herman Laistner, Ökologische Markwirtschaft, Verlag Max Huber, Ismanning, 1986
(20) Klaus von Dohnanyi (red.) Notenbankkredite an den Staat? Beitrage und Stellungnahmen zu dem Vorschlag, öfentliche Investitionen mit zins- und tilgungsfreien Notenbankkrediten zu fianzieren. s. 137-138, og s. 139 Nomos, Baden-Baden, 1986,
(21) FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling Vår felles framtid, s. 16-17 Tiden Forlag, Oslo, 1987
(22) Herrhausen i Spiegel, op.cit.
(23) John Maynard Keynes: The General Theory of Employment, Interest and Money, s. 355. London, 1936 (nytt opplag 1967)
(24) John L. King: On the Brink of Great Depression II, s. 36. Future Economic Trends, Goleta, Ca 1987,
(25) Ravi Batra: Den store depresjonen i 1990: Hvorfor kommer den? Kan den unngås? Mercuri Media, Oslo 1988.
(26) John L. King: How to Profit from the Great Depression, New American Library, New York, 1988
(27) Aachener Nachrichten, 29.5.85
(28) "Das Streiflicht", Süddeutsche Zeitung, nr. 217, 43 årgang, München, 22. sept. 1987, s. 1
(29) "Dreister Bruch", Spiegel nr. 29, s. 161. Hamburg 1989
(30) Werner Rosenberger: "Und die Antwort...", Evolution, nr. 2, s. 2, feb. 1990
(31) Appell til det økumeniske kirkemøte. Dokumentasjon inngitt av katolske lekfolk til legkommisjonen for religiøse og sosiale spørsmål til forberedelsen av det økumeniske kirkemøte innkalt av pave Johannes den XXIII 1962, del III: "Verdammter Wucher - Damnata Usura". Avsnitt 1. Der Zins im Urteil der Bibel und der Jahrtausende, s. 2
(32) ibid
(33) Josef Hüwe etter den store gresk-tyske ordbok fra Menge Grüthling
(34) Roland Geitman: "Bibel, Kirchen und Zinswirtschaft", Zeitschrift fur Sozialökonomie, 80, 1989, s.19
(35) Gunther Fabiunke, Martin Luther, als Nationalökonom, 1963, s. 229, sitert i Geitmann, op.cit., s.21
(36) Geitmann, ibid
(37) Leonardo Boff, Bruno Kern, Andreas Müller: Wekbuch:Theologie der Befreitung, Anliegen Streitpunkte Personen. Patmor Verlag, Düsseldorf, 1988, s.89-97
(38) Statistisk årbok 1990
(39) Margrit og Declan Kennedy, "Permakultur- oder die Wiederaufforstung des Gartens Eden": Arch+, mai 1982, s. 18-24
(40) Dieter Suhr: Geld ohne Mehrwert, op. cit. 1983
(41) Gesell, op.cit.
(42) Helmut Creutz: "Einkünfte aus Bodenbesitz und ihre Verwendung als Lohn fur Erziehungsarbeit", Schriftenreihe zum Thema Geld und Boden, hefte 67, 1989, s. 13
(43) Margrit Kennedy: "Frauen tragen die grösste Last" i Rudiger Lutz, (red.): Frauenzukunfte, Öko-Log-Buch 3, s. 64-71 Beltz, Weinheim, 1984
(44) Gesell, op.cit., s. 213-234
(45) Suhr: The Capitalistic Cost-Benefit Structure of Money, op.cit.,s. 83-91
(46) Hans R.L. Cohrssen: "Fragile Money", i The New Outlook, sept. 1933, s. 40
(47) Josef Huwe:"Witschaft und Krieg", Schriftenreihe KONWO-Initiative, 1989, s. 1
(48) Silvio Gesell: leserbrev, Zeitung om Mittag, Berlin 1918
(49) Guy Dauncey: After the Crash - The Emergence of the Rainbow Economy, s. 52-69, Green Print, Hants, 1988
(50) Werner Onken, op.cit.
(51) Hazel Henderson, sitert i Jennifer Fletcher: "Ethical investment", i International Permaculture Journal, s. 38. Permaculture International Ltd., Sydney, Australia, 1988
(52) Robert Schwartz, sitert i ibid, s. 39
(53) A.S. Timosjenko, sitert i Vår felles framtid, op.cit. s. 212